OECD-landene preges nå av behovene for finansiell konsolidering og ekstraordinære stimuli i pengepolitikken.
Konsolideringen tar både form av at nasjonalstatene strammer til på sine budsjetter og ved at privat sektor fortsetter arbeidet med å lette på sine små og store gjeldsbyrder. Nettopp fordi modus er kontraksjon for statlig og privat kreditt vil sentralbankene måtte føre en vedvarende stimulerende pengepolitikk de nærmeste år. Sentralbankene må redusere rentene til minimale nivåer samtidig som det tilbys raust med lån til skjøre banksystemer. Selv med usedvanlig raus pengepolitikk må mange europeiske og amerikanske banker nå reise ny egenkapital. Erfaringen fra Japans problemer på 1990‐tallet tilsier at
mange vestlige finansinstitusjoner i dag er bedre tjent med å komme i gang raskt med å reise ny egenkapital, fremfor å svette seg til sunnhet over mange år.
Vi har mye å lære av Japans erfaringer. Vårt hovedscenario for OECD‐landene har vært og forblir at mange vestlige land opplever en Japan‐lignende lavvekstæra hvor utfordringen egentlig ligger i å tilpasse seg det unngåelige fremfor å tro at
enkle skatte‐ eller rentetriks kan løfte vesten ut av hengemyra. Jevnt og trutt reformarbeid er det som må til. Selv da blir det moderat vekst.