– Du ville ikke ha startet her, er det klassiske svar som gis vandreren langs den irske bondevei , når han spør om veien til hovedstaden Dublin.
Slik er det også med de som lager Nasjonalbudsjettet som presenteres førstkommende torsdag.
I vår, under budsjettmøtene til regjeringen Stoltenberg, var det konjunkturelle utgangspunktet det beste. Utsiktene for verdensøkonomien var gode, oljeprisen høy og de fleste makromiljøer trodde på tiltagende inflasjon. Altså, det beste mulige utgangspunkt for et statsbudsjett for en regjering som ønsker seg stø kurs i det meste.
Nå ser imidlertid verden ganske så annerledes ut. Vi er på vei inn i en ganske langvarig periode med stagnasjon og minimale renter i våre naboland. Aksjemarkedene må ventes å kaste mindre av seg enn før. Tapene i de statlige fond i år på omlag 400 mrd kroner i år vil trolig ikke gjentas, men vil tvinge frem endringer i så mangt.
Derfor har nok byråkratene i Finansdepartementet brukt store deler av september på å skrive om sine anslag. Det som skaper mest hodebry for Finansdepartementet er at prisene faller i 2012.
Det er som jeg har nevnt i tidligere blogger, tre grunner til at vi får en inflasjonsrate på om lag minus halvannen prosent i 2012.
Før det første argument, må det sies at kjerneinflasjonen lenge har ligget for lavt. Vi skulle aldri ha vært der vi nå starter. Siden 2002 har den målte KPIJAE vært om lag det halve av inflasjonsmålet på 2,5%. I tidligere år har vi, eller Norges Bank, blitt reddet av systematisk stigende energipriser, men de trender er nå brutt. Tvertimot vil fallende priser på energiprodukter alene trekke ned inflasjonen med om lag halvannen prosent fra nå og frem til påske. Utover det får vi effektene av billigere importvarer og lavere husleievekst. I sum vil dagens kjerneinflasjon på om lag ett prosentpoeng havne nær null, men med et negativt bidrag på halvannen prosent fra energipriser.
Enten du ser på samlet, eller på kjerne, blir da inflasjonen langt unna der Norges Bank ønsker den.
Det er også et vanskelig utgangspunkt for de som skal foreslå budsjetter.
Saken er den at pensjonene kan fryses og lønnstagerne bør akseptere nulltillegg ved de sentrale forhandlinger nå i vår gitt at fallende priser garanterer alle nordmenn økt kjøpekraft.
Spørsmålet er om regjeringen tør å foreslå null, og samtidig er villig til å forklare befolkningen at det er ganske lenge siden Norge hadde håp om en systematisk inflasjon nær 2,5%.
I mine siste blogger har jeg vært negativ til Finanstilsynets forsøk på kredittrasjonering av boliglån. En langt bedre idé enn å kredittrasjonere de fattige, er å avlive inflasjonsmyter. Grunnen til at rentene nå er lave er jo at vi lever i sjeldent farlige tider. Lønnsveksten i kommende år blir langt lavere enn før. En må for all del ikke tro på inflasjonsmålet og hva det måtte innebære for boligprisveksten.