Her kommer en idehistorisk tilnærming til det å forstå det som forutsettes å være den nye industrielle revolusjonen med bruk av kunstig intelligens (KI) på de fleste områder av samfunnet.
Utgangspunktet mitt er idehistorien før jeg sier litt om bankenes ved og vel, for deretter å avslutte hva det betyr for aksjer, renter og valuta.
I år er det 250 års jubileum for utgivelsen av Wealth of Nations av Adam Smith. En bok som forkynte gleden med frihandel og arbeidsdeling. Ved å handle med din arbeidskraft, varer og eiendeler, med hvem du ville, hvor du ville, og det til alle døgnets tider, ble den enkelte arbeider mest mulig effektiv. Begrensingen for din livsutfoldelse lå i lover, regler og geografiske avstander. Men bare myndighetene fikk nedkjempet laug og skapte markedsplasser for fri handel med beskyttelse av avtaler og eiendomsrett, så ville den enkelte få det best mulig. Det var i et nøtteskall Smiths mikroøkonomi. Men han hadde også en makro-teori. Hvis alle gjorde best mulig for seg selv, ville de også være med å skape det best mulige samfunn, som om de var styrt av en usynlig hånd.
Det i markeder, som vi senere kom til å beskrive analytisk med et markedskryss, hvor etterspørselen etter en vare stiger i det prisene faller, mens tilbudet øker på når prisene stiger.
Senere økonomer som Ricardo, Pareto og Schumpeter, skulle utbrodere teorier rundt markedsøkonomier. Schumpeter er spesielt relevant her fordi han var opptatt av de prosesser som oppstår der bedriftene kjemper om kundenes gunst ved hjelp av nye teknologier. ‘Kreativ destruksjon’ var hans betegnelse på disse livgivende prosesser som sikrer dynamikk i markedene.
Nå er det ikke alle industrier som har stigende tilbudskurver. To tidligere revolusjoner er relevante for KI-revolusjonen: Jernbane-revolusjonen på 1800-tallet og internet-revolusjonen på 1990-tallet.
Jernbaner har hva man kaller ‘economies of scale’, hvor de siste kilometere av jernbanen øker verdien av hele systemet. Det blir derfor en kamp om å bli størst mulig, fordi da får du lavest mulig enhetspris. Heri ligger det også en beskyttelse mot konkurranse fra andre. Selve størrelsen din blir en hindring for nyetablerere. I 1873 var det to gigantsatsinger i USA som kjempet om å bli størst. Det gikk ikke så bra. Investeringene var enorme og da kampen hardnet til ble prisene på togfrakt så lave at konkurser oppsto. Beløpene var enorme og trakk banker med seg ned i de mange konkursenes dragsug.
Etter hvert ble det ordnete forhold og alt lå til rette for at monopolprofitt kunne høstes av de nye eiere. Men med årene kom både motorister med sine kjøretøy og fly til. Ja, jernbaneselskapene fikk enorm markedsmakt over sine skinner, men hadde sterk konkurranse i logistikkmarkedet.
Akkurat denne sammenligningen halter litt, da det det ikke er lett å se noen andre næringer som skulle kunne hindre en monopolist på KI oppstå.
Den andre revolusjonen som man ofte tenker på når en ser på de økonomiske effekter av KI er internett-revolusjonen på 1990-tallet. Heller ikke her ble det en effektiv monolopist, men i mange næringer fikk et internettbasert selskap så stor markedsmakt takket være fallende gjennomsnittskostnader – før de nådde full skala. Deres markedsmakt består nå i at det er prohibitivt dyrt å skulle bygge nye aktører som kan utfordre dem.
Denne gangen er det mange av de samme resonnementene som gjøre seg gjeldende rundt KI-selskapenes vekst og fremtidsmuligheter. De må bli størst mulig for deretter å høste abonnement fra milliarder av mennesker og millioner av bedrifter. Slik kan de effektivisere produksjonen, utvikle selvkjørende farkoster av alle slag, og rasjonalisere byråkratier overalt på kloden.
Vi legger til grunn at de har suksess med det. Jeg forutsetter at KI-revolusjonen vil ha slike effekter.
For banker og aksjonærer er det allerede her grunn til å rope varsko all den tid dette vil innebære at vi får ‘schumpeteriansk gjeld’. Det vil si tap av verdier hos eksisterende bedrifter og husholdninger som følge av teknologiske endringer. Destruktive teknologiske endringer som bankene er villige til å finansiere, fordi de alternativt bare blir sittende igjen med taperbedriftene og deres kunder.
Men vil de nye KI- bedriftene tjene inn mer enn de utkonkurrerte bedriftene taper, slik at næringslivets samlede profitt øker?
Tiden vil vise. Et bekymringsfullt trekk er at myndighetene blander seg inn i markedene på en måte Smith og hans etterfølgere ville ha advart mot. Det som sikrer god kapitalavkastning er tross alt at bedriftene internt tviholder på fornuftig høye egenkapitalkrav. Så lenge de gjør det, vil det ikke bli overinvesteringer og kollaps i avkastningen. Utover denne sunne avkastning skulle altså de bedrifter som skaffer seg et KI-forsprang få en superprofitt.
Men når myndighetene er villige til å bygge ut KI-løsninger uten krav til avkastning på kapitalen er det stor fare for at avkastningen gruses. I så fall får vi omveltninger, med tilhørende kreditt-tap, arbeidsledighet, lave lønnstillegg og lav inflasjon uten at inntjeningen til KI-næringen kompenserer tilstrekkelig til at nettotap unngås.
Den største fare i dag er at Kina vil spille en slik rolle. Litt ironisk er det at det lukkede Kina tilbyr åpen koding for sine KI-satsinger, mens det åpne USA holder sine mer avanserte løsninger hemmelig. Men på sikt vil de billige kinesiske løsningene kunne være godt nok for de fleste av oss, og dermed hindre superprofitten i de beste og meste avanserte selskapene å blomstre.
Det er ‘early days’ i denne nye revolusjonen, som jo kommer til å endre på mangt og meget. Men slik det ligger det an i dag bør investorer som satser tungt på KI-aksjer kreve en solid meravkastning på sine sparepengers usikre ferd. Dagens rekordstore aksjeemisjon for kinesiske Alibaba, med påfølgende aksjekollaps, er en påminning om at kapitalbehovene blir enorme.
Det er altså usikkert hvem som vinner frem. Skjebnen til KI-revolusjonenes tapere kan en være tryggere på.
I valuta- og rentemarkedet vil det bli økende kreditt-tap, som følge av at mangt og meget i tradisjonelle næringsveier vil falle i lønnsomhet med reduserte verdier på deres eiendeler som resultat. Lønnsveksten vil i disse næringer bli minimal. Kredittspreader vil øke i tiden fremover, som følge av at långivere trenger mer beskyttelse.
I valutamarkedet peker Europa seg ut som sårbar da det gamle kontinent har færre KI-bedrifter og langt flere potensielle tapere enn i USA og Asia. Den europeiske sentralbanken vil bli tvunget til å holde lavere renter enn den ellers ville ha ønsket seg.
Norge bør imidlertid klare seg bra, uansett hva en måtte mene om vinnere og tapere i KI-æraen. Alle kommer til å trenge mere energi. Og jo sterkere de geopolitiske spenninger blir, desto mer gass og olje skal det lagres i alle land.
Oljepenger later det til at vi får mer enn nok av. Godt å ha når det blir revolusjon, denne mandag morran!