I den svenske filmen ‘Tilsammans’ blir mange små og store konflikter i et bokollektiv løst med litt fotball. En god metafor på at de fleste mellommenneskelige problemer lar seg fikse bare godviljen er til stede.
De fleste vil nok hevde at det å bekjempe utenforskap er viktig for et samfunn. Står du utenfor arbeidslivet, mister du så mange andre sosiale arenaer at du virkelig kan føle deg fremmedgjort fra samfunnet. Verden og menneskene som driver den, bare glir forbi. Og for mange som føler seg utenfor kan det å beherske en ball på en løkke være første steg tilbake til en hverdag som ligner på det arbeidsfolk har.
I dag (mai 2026) er det om lag 378 000 uføre i arbeidsdyktig alder, 60 000 helt ledige som søker arbeid på NAV og samt 170 000 på arbeidsavklaringspenger. En munter gjeng på drøye 600 000 som de fleste økonomer ser på som en ubenyttet ressurs i vår evige kamp for å lage mer BNP og få ned utgiftene til trygd. Implisitt i denne tankegangen er at mange av disse egentlig ikke er syke eller utenfor arbeidslivet. Hadde de bare fått de rette insentivene, ville de kunne gitt solide bidrag til Norges BNP.
Vi snakker ikke her om en gjeng som prøver å bli den beste versjonen av seg selv, men som i det minste trenger en grunn til å stå opp om morgenen (; finne sin Ikigai).
Så det å finne din Ikigai er et langt mer beskjedent mål enn å bli god i noe. Jeg får Rawls sine tanker om rettferdighet i hug. Storsamfunnet kan ikke gi deg et lykkelig liv, men kan sette alle kluter inn på å hjelpe folk stå opp om morran! Det er trist å se så mange unge som ikke finner sin Ikigai i dagens Norge.
Utenforskap hos de unge er nærmest blitt en global trend. I Kina har man en generasjon unge, ofte velutdannede, som ikke finner noen mening der de velger en livsstil ‘lying flat’, etter at de har hoppet av karrierejaget.
Enda verre er de hundretusenvis av HIKKIMORI i Japan; unge menn som bokstavelig talt ikke evner å stå opp morgenen. Uten evne til å bli en del av sitt nærsamfunn.
I makro kan dette få konsekvenser da ungdommen har sin testosteron i behold. En fortvilet ungdom kan lett ende opp som en bombemann alá den norske terroristen Breivik, hvis han forsvinner ned et nihilistisk kaninhull.
Det er fint å følge med på VM og EM, hvor folkeslag fra alle verdens land møtes i feststemning for å utkjempe vennskapelige kamper. Fotball gir håp om forsoning og fred mennesker imellom. Også mellom land som er bitre fiender. En kan imidlertid spørre seg hvorfor bare stjerner som Erling Braut Haaland skal kunne ha det gøy.
Kunne vi ikke lage forskjellige fotballturneringer for folk med ulike evner?
Bare tenk om alle trygdede fikk mulighet til å konkurrere på fotballbanen. Én konkurranse for de som plages med gikt, en annen for de deprimerte. De som sliter med angst, kunne kanskje få sin egen divisjon hvor de kunne tuppe ballen rundt omkring på en eller annen bane?
En kan til og med tenke seg internasjonale turneringer hvor sosialklienter får spille kamper mot sine kollegaer i andre land. Det arrangeres fotballkonkurranse i Europa for pasienter med Parkinson. En hjelp til å gi pasientene et bedre liv. Sist jeg hørte tapte Norge mot Danmark.
Når vi i vår tid er så opptatt av ‘arbeidslinja’ i det norske samfunn, er det mange økonomer som tropper opp med argumenter om dets betydning for arbeidstilbudet, offentlige budsjetter og BNP. Det bør heller omtales som et kulturprosjekt. Er du i riktig alder i Norge skal du jobbe hvis du har mulighet til det. Det er slik folk flest vil ha det, fordi det var slik vi er oppdratt til å ha det. Det var slik våre foreldre og besteforeldre hadde det. Det er vi a jobb at du integreres og får en grunn til å stå opp om morgenen.
Det er også slik vi vil ha det i Norge i fremtiden. Arbeidslinja blir da i realiteten først og fremst et spørsmål om kultur – om det å bevare norsk arbeidsmoral til glede for fremtidige generasjoner.
Men jeg gjetter på at det er begrenset BNP-futt i en slik overgang. Det er nok en illusjon at folk med ulike skavanker skal gå over ‘en masse’ til fulltidsstillinger som krever at man står på. Kanskje med både smuss på hendene og med ubekvem arbeidstid?
Nå er det alltids noen som ikke ønsker å jobbe, men vil heller gå på trygd hvis det er mulig å overleve på denne måten. Det kan være av religiøse grunner, for å beskytte sin etniske kultur, eller av hensyn til familiens ære i tradisjonsbundne samfunn. Det finnes sikkert også andre grunner til at folk nekter plent å jobbe, som jeg ikke kommer på i farten. Mange av oss har små og store psykiske plager.
Det er godt mulig at vi går mot et system med borgerlønn, hvor folk slippes å plages med krav fra det offentlige, men bare får en viss understøttelse utbetalt. Borgerlønn har imidlertid det negative ved seg at det kan hindre folk i å ta seg sammen i perioder hvor de er langt nede , og dermed finne krefter til å skaffe seg et bedre liv .
En slik stønad bør imidlertid lede til krav om en eller annen form for aktivitet, slik at det ikke leder til at mottagerne forfaller. Liberale nordmenn vil kanskje fnyse av at vi skal tvinge de på trygd til en eller annen aktivitet, men det å unnlate å stille krav til de trygdede kan også sees på som skadelig likegyldighet til medmenneskers skjebne.
Er det da mulig å stille krav til fysisk aktivitet, fravær av kriminelle handlinger, og integrering i det norske samfunn hos de som skal motta borgerlønn eller trygd? Kall det gjerne for ‘Arbeidslinjas sosiale kontrakt’ tilpasset vår tid slik at ungdom ikke bare føler at livet glir dem forbi?
Nå er ikke lek med ball den eneste veien til lykke, men jeg har aldri sett noen bli ulykkelig av å leke seg i hagen med en gammel, skitten fotball. Likevel er det bare et forslag. Har du et bedre forslag til en minimums ‘sosial kontrakt’ for de trygdede, så ta kontakt.
For å omskrive Marx sitt kamprop om arbeidere i fellesskap: Trygdede i alle land, foren eder på fotballbanen!