Et av høydepunktene i min barndom var tippekampen på lørdager. Noen av gutta hadde gjerne brukt timevis på å fylle ut en felleskupong overlevert til den gamle, parfymerte, kjederøykende damen i tobakk-kiosken på hjørnet, noen dager i forveien. Kupongen ga spenning da vi så engelsk fotball lørdag ettermiddag hjemme hos han som var så heldig å ha et nytt fargefjernsyn. Jeg kan fortsatt huske pling-lyden som kom hver gang et eller annet lag hadde scoret i en eller annen kamp som gikk parallelt til den man så på NRK.
I dag er det millioner av ungdom verden rundt som har sine lykkeligste stunder på lørdager der de følger med på de som har blitt noen av klodens best betalte arbeidere: fotballspillerne i Premier League. Vår egen Erling Braut Haaland er bare en av mange superstjerner som har blitt steinrike på denne idretten. Nylig skrev han en ti-årskontrakt med sin arbeidsgiver, Manchester City, som sikret han 300 millioner kroner hvert eneste år. Penger fra ulike sponsoravtaler kommer i tillegg.
Men for en som har mistet interessen for fotball for lenge siden er det unektelig rart å se at nordmenn av alle slag heier frem Haaland, og unner ham hver krone han tjener, men er svært så ivrige på å kritisere lønningene til bedriftsledere med stort ansvar for tusenvis av ansatte. Fotballspillere får gjerne bli milliardærer, men bedriftsledere og folkevalgte må tuktes. Inntektsfordeling er viktig i alt annet enn idrett og kultur.
Norske fotballelskende venstreradikale bør også merke seg at Premier League er helt fri for offentlig innblanding. Kanskje fraværet av offentlig inngrep har bidratt til dens suksess?
Nordmenn later også til å heie på Espen Askeladd. Ingen ønsker å beskatte dama som vant 1,3 milliarder kroner i Eurojackpot i januar 2024.
Således må det kunne sies at vi har et schizofrent forhold til ulikhet. Den som kommer fra arv, tipping eller idrett er helt ok. Mens den som er skapt ved studier, hardt arbeid, samt flaks og dyktighet i yrkeslivet, skal beskattes så hardt at alle blir noenlunde like, i tråd med et sosialdemokratisk syn på rettferdighet.
Kan økonomifaget forklare hvorfor noen tjener så mye som Haaland gjør?
Læren om superstjerneøkonomi handler om næringsveier som skaper noen få vinnere, mens resten blir tapere. Poenget er at i gjennomsnitt er lønnen for fotballspillere rundt omkring i verden ikke så mye å skryte av, men noen få blir milliardærer. Fotball er ikke den eneste bransje hvor masse arbeidere (her fotballspillere) løper rundt på en sosial minimumslønn (som filosofen Karl Marx ville ha godkjent som sådan), mens noen få heldige blir ustyrtelige rike. Slik er det også i andre idretter, som hos advokater, i finansnæringen, og i film- og modellbransjen. Både Beyonce og Taylor Swift har opparbeidet seg formuer motsvarende over 10 milliarder kroner. Men summen av inntekter per artisthode er ikke all verdens. De fleste popartister sliter med å få endene til å møtes.
Men bør Norge tillate rikinger å boltre seg i vårt eget samfunn? Det finnes ikke noe objektivt svar på hvor skjev inntektsfordelingen i et samfunn bør være, annet enn å påpeke at den fort kan bli selvforsterkende uansett hvilken retning den går.
Det kan tenkes at jo mer sosialisme (med jevn inntektsfordeling) du innfører, desto mer tenker folk på felleskapet. De griske, rike flytter ut. Så også mange av de som ønsker å jobbe seg til velstand. Folk som ikke ønsker å jobbe så mye, vil derimot flykte til Norge.
Likeledes er det mulig at jo mer skatteletter du gir, og jo mer de folkevalgte heier på næringslivet, desto mer pengekjære blir vi alle. Blir vi et skatteparadis, kommer trolig rikfolk strømmende til fra hele verden.
Når vi første er på den galeien at vi ønsker å importere utlendinger kan vi kanskje like gjerne gjøre som andre europeiske land og hente rikinger på flukt med sine sparepenger fra ulike diktaturer.
Men valg av inntektsfordeling påvirker også vår næringsstruktur. Velger vi bort de rike, velger vi også bort de nye næringer med kunstig intelligens og andre avanserte teknologier. Næringer hvor mange ansatte får lov til å milliardærer takket være sin lønningspose.
IT-bedrifter i USA lanserer ofte internasjonale talentkonkurranser. Er du så dyktig at du vinner en av dem tilbys du jobb i USA til en mangedobbel lønn enn den du har i Norge. Lønninger i Silicon-Valley for de største IT-talentene kan være mange hundre millioner kroner i året. Derfor mister da også mange land, inklusive Norge, sine beste folk til næringslivets Premier League i USA.
I dag er det tusenvis av norske arbeidstagere som foretrekker å bo i New York, London, Singapore, Dubai, Silicon Valley, Sveits mm, blant annet for å slippe unna norske skatter, normer, regler og avlønningsmetoder.
Kulturen i land med mange rikinger er annerledes enn vår egen. Milliardærer trenger sine personlige tjenere, sjåfører og kokker. Ønsker vi at ekstremt rike mennesker skal bosette seg i Norge må de også få lov til å ha egne underdanige ansatte. Arbeidslivet vil i så fall bli stadig mere delt. Norge vil få nabolag som ligner på det vi kjenner fra TV-serien Downtown Abbey.
Dette er tydeligvis et ømtålig tema. Da jeg foreslo for noen år siden at Norge burde ha hundretusenvis av gjestarbeidere på en beskjeden lønn, som kunne dekke alle rike (og ikke fullt så rike) nordmenns behov for leid hjelp til hjemmet, ble det rabalder. Tvert imot ønsker fagrørsla at det skal bli gradvis vanskeligere å ta i bruk billig utenlandsk arbeidskraft. Hvilket er helt greit. Et valg av livsstil. Et valg av kultur. Men det gir nordmenn, også LO-medlemmer, en lavere materiell levestandard enn vi ellers kunne ha hatt.
Hvis vi skal ha rike mennesker her i landet som krever sine hærskarer av tjenestefolk, så må jo enten andre nordmenn ta disse jobbene, alternativt så må vi ty til utlendinger som jobber noen år her i Norge før de pensjonerer seg i sine hjemland. Land som Storbritannia og Sveits kan sies å satse på slikt, noe de selv ser på som en suksess.
I en viss forstand er Norge nå så rikt at vi ikke trenger milliardærene. Hver suksessrik nordmann kan bare flytte ut. Men Norge vil unektelig bli et gråere samfunn uten våre rikinger som jo ofte er gavmilde mesener og oligarker som forsøker å påvirke de folkevalgte. Og dagens suksessrike økonomier satser vel så mye på å dyrke frem sine menneskelige talenter som de investerer i motorveier, bruer og industrianlegg. Andre land vil ta imot norske rikinger med åpne armer.
Utviklingen av superstjerner er også en sak for seg. Haaland, og andre talenter er villige til å jobbe døgnet rundt for å nå sine mål. Hurra! En regulert arbeidstid er en velsignelse for noen, men en forbannelse for andre.
Trolig vil vår ungdom i fremtiden kunne deles inn i fire grupper:
Superstjernene, og de som prøver å bli det – de som ønsker å jobbe døgnet rundt så lenge de kan, for å se hvor langt de kan nå ved å ta i bruk sine nådegaver. I de nye næringer for kunstig intelligens kan lønningene i USA nå hundrevis av millioner av kroner. Spørs om vi får til noe sånt her hjemme.
De som dessverre ikke helt fikser et normalt liv – dem som vil slite med uførhet, slapphet og giddeløshet.
De som dessverre ikke fikser å leve ærlig, men bruker fengselsporten som en svingdør gjennom ulike faser av livet.
Den fjerde gruppen er alle oss andre, som har jobber med en tilstrekkelig månedslønn i ordnete arbeidsforhold. En lønn vi kan overleve på og få våre gjennomsnittlige liv til å gå rundt med. Denne gjengen, som også jeg tilhører, er vår tids arbeiderklasse. Vi er jo tross alt avhengige av lønnsslippen hver måned som lønnsarbeid gir.
Denne inndelingen av forhold til arbeidslivet påvirker også andre
Ikke vet jeg om Norge bør legge til rette for at flere milliardærer bør få kunne bo i gamlelandet med sine råflotte vaner. Slik jeg har forstått det holder de pengesterke nordmennene seg med en lav profil her hjemme, slik at jantelovens hærførere holder seg i ro, men tillater seg litt av hvert i Las Vegas, Paris, London, Dubai og andre steder hvor ‘the bold and the beautiful’ samles for fritidsaktiviteter. Når Erling Braut Haaland er på sine hjemtrakter er han nøye på å rydde bort sin tallerken ved den lokale kafé, akkurat som alle andre må gjøre. Noe han neppe gjør i Manchester.
Nei, dette ble vanskelig. Inntektsfordelingen blir folk aldri enige om. Land kommer til å velge seg forskjellig behandling av de rike alt ettersom hva slags kultur de ønsker seg.
Alle aktive samfunnsborgere bør her engasjere seg i denne debatten og få sagt sitt. Det kalles involvering. Så får vi heller akseptere resultatene disse prosesser gir i form av valgt type arbeidsmarked, med den levestandard for folk flest og med den inntektsfordelingen som tilkommer.
Og undertegnede er svært så interessert i kommentarer: jla@eika.no.
Jo tøffere ,desto bedre!
Og det er ikke bare de rikes behov å bli den beste versjonen av seg selv som bør tas opp til bred debatt, men også levekårene til de som faller utenfor det normale arbeidsliv.