Etter å ha lest kronikker og intervjuer med herrene Storsletten, Bjerkholt og Natvig slår det meg at vi snakker forbi hverandre i rentedebatten. Det er nesten som en snakker om ulike æraer og geografier.
Det finnes mange teorier å velge imellom. I de første 25 år etter at Bretton Woods ble implementert, var det fastkurssystemer for valutaer, hvor ubalanser i form av at noen land fikk for høy inflasjon (og underskudd i utenrikshandelen) ble adressert ved hjelp av innstramninger i innenlandsk etterspørsel og devaluering mot den allmektige amerikanske dollar.
Bretton Woods brøt sammen høsten 1971. I de påfølgende år ble det fokus på nye teorier av type Philips-kurver og monetarisme; hvor en knyttet prisveksten til svingninger i pengemengden.
Ingen av disse teorier passet Norge helt, da vi med våre store naturressurser som skal fordeles på befolkningen, er tvunget til å ha særegne løsninger for lønn, prisdannelse, valuta og renter.
Allerede i de første etterkrigsår ble Arbeiderpartiet og LO enige om at vi skulle ha et system med tvungen lønnsnemd. Dette for å hindre at små, sterke fagforeninger med kritiske samfunnsfunksjoner, skulle kunne (mis)bruke sin markedsmakt.
I vår tid har vi utviklet en særegen inntektsdannelse. Derfor bør alle empiriske studier fra utlandet sees på med skepsis før de brukes som beslutningsgrunnlag for norsk pengepolitikk. Jeg klarer heller ikke å finne sammenheng mellom arbeidsledighet og reallønnsvekst i senere år – i norske data. Folks inflasjonsforventninger er ikke så viktige i Norge da vi har et særnorsk Teknisk beregningsutvalg som beregner neste års inflasjon på vegne av alle fagorganiserte.
Det inntektspolitiske samarbeid mellom fagforeninger, næringslivsrepresentanter og politikere har vært en blandet suksess i alle år. Her finnes det ikke noen universell formel, og tidvis er systemet under enormt press. Erfaringene fra 1970-tallet var at finanspolitikken måtte vike når konflikt truet ved lønnsoppgjørene. Derfor kvier vår tids politikere å blande seg for mye inn i lønnsforhandlingene.
Pengepolitikken er også annerledes i Norge enn i andre land, da krona kan styres, og rentesettingen er avhengig av finanspolitikken.
Vi skulle ha gått fra et fastkurs-system, med det formål å være en del av den fremtidige euro, etter at vi skulle ha sagt et rungende JA til EU-medlemskap i 1994. Men NEI ble det, med styrt flyt av krona som resultat.
Dette frem til vi fikk et inflasjonsmål på 2,5 prosent ved sekelskiftet, med et fondsuttak på 4 prosent av et voksende Oljefond. En system vi fremdeles har, bare nå med et høyere ambisjonsnivå; lavere inflasjon (2 prosent) og mindre uttak.
I dag har vi et underforbruk av oljepenger i forhold til den justerte handlingsregel på 3 prosent av Oljefondets saldo. Derfor er vi sårbare for å havne i samme situasjon som da vi hadde de berømmelige Kleppe-pakkene på 1970-tallet. Finanspolitikken har ikke lenger noen krittstrek. Til det er underforbruket av oljepenger i dag for stort.
Debatten rundt Frontfagsmodellen må hensynta disse særnorske forhold. Dropper du dagens modell og slipper lønnsdannelsen fri, så ryker lønnsdisiplinen i energinæringene, ordningen med tvungen lønnsnevnd, samt de fleste hemninger i finanspolitikken. Gudene vet hvordan inflasjonsforventninger vil dannes. Inch Allah. Alt ansvar for å rydde opp vil da hvile på rentesettingen.
Et kompliserende element er at Norge har sterk nok utenriksøkonomi til å sette kronekursen dit vi vil. Ved daglig salg av kroner fra Norges Bank holder vi krona svakere enn vår utenriksøkonomi skulle tilsi. Det er ikke gitt at amerikanerne tillater oss å fortsette med det i all evighet.
Selv spør jeg meg om det å lage en særnorsk pengepolitikk blir så vanskelig at vi i det lange løp heller bør ta i bruk Euro som betalingsmiddel.