Utviklingen av lønnskrav er, som Einar Gerhardsen kunne ha fortalt deg, avhengig av tidsånden. I krig er folk villig til å ofre livet sitt for noen få kroner om dagen fordi saken de kjemper for er så viktig. Etter at kanonene har stilnet, er det fred som rår, og i begeistringens rus jobber folk med dugnadsånd for å gjenreise landet. Det er denne perioden med det som den gang ble kalt ‘Pioneer-ånd’ som Gerhardsen kalte unik. Det var også en tid da de fleste av oss viste våre ledere stor ærbødighet. Mye større enn det vi gjør i dag.
Over tid blir folk mindre idealistiske og mer bevisst sine egne behov. Det har også noe med alder å gjøre. Når du er ung, er det viktigste at du får til noe, så antar man at pengene kommer senere i livet. Etter hvert som du blir eldre, med stadig større forpliktelser å hensynta, vil du naturlig nok bli stadig mer opptatt av pengene som trengs for å sikre både et godt liv for deg og dine, men også skaffe deg en behagelig alderdom.
Alle næringsveier må tilby sine ansatte konkurransedyktige lønninger. Industrien kan ikke fastsette sykepleiernes lønnsvekst hvis det er slik at lønningene her på berget er lavere (eller stiger saktere) enn i våre naboland.
Spørsmålet er om dette også bør gjelde politikernes lønninger. Jo større, og mer komplekst, offentlig sektor utvikler seg til å bli, desto mer utdanning og erfaring trenger de som sitter i styre og stell for å skjøte sitt embete vel. Det kreves ikke høyere utdanning for å styre Oljefondet og annen næringsvirksomhet, men er unektelig en fordel å ha.
Meg bekjent er det ingen Stortingspolitikere med fartstid fra kapitalforvaltning. Vi har bønder, fiskere og folk fra oljesektoren og industrien. Mange av våre rikspolitikere kommer fra jobber i offentlig sektor. Men altså ingen med lang fartstid i Norge viktigste næring: Kapitalforvaltning.
Skal vi fortsatt å kalle våre politikere for idealister som tar et midlertidig verv som folkevalgt, preget av etterkrigsårenes selvoppofrelse, eller er det å være politiker, og rikspolitiker især, et yrke hvor det kreves konkurransedyktige lønnsbetingelser? Konkurransedyktig da mot stillinger i privat sektor som er like kompetansekrevende som deres verv er.
Uten konkurransedyktige lønnsvilkår kan du få for mange uerfarne idealister i rikspolitikken. Folk med lav utdanning, de med lite eller ingen ledererfaring, eller oligarker som allerede har mer enn nok penger fra før, til å søke politiske toppverv. Dette er ikke et representativt utvalg av det norske folk.
Det er også noe rart med avlønningen mellom politikere. Alle skal tjene likt. Det betyr at unge, uerfarne politikere har relativt godt betalt, mens eldre, durkdrevne politikere, som kan på seg lederstillinger ellers i samfunnet, kommer relativt dårlig ut av det.
Forskjellene i karrieremuligheter for folk som jobber med myke verdier og de som engasjerer i utenriks-, forsvar-, finans- eller næringspolitikk er også skremmende. Du blir ikke rik av å drive med skolepolitikk, men kan vanskelig inngå hvis du utnytter alle mulighetene dine som næringspolitiker.
I siste instans trues demokratiet vårt hvis lønnsnivået er så lavt at altfor mange ufaglærte søker seg til Stortinget, mens de erfarne slutter. En stortingsrepresentant kan godt sitte der og stemme på saker han ikke forstår noe av. Men da blir det ikke et styre av de folkevalgte, men av de som evner å manipulere dem.
Hva med å stille formelle kvalifikasjonskrav til våre folkevalgte? Har de ikke noen relevant utdannelse i det de tropper på Løvebakken for første gang, kan de tilbys kurs hvor du lærer deg det grunnleggende; regnskap, språk og politisk filosofi.
Vi stiller jo tross alt kvalifikasjonskrav i mange andre yrker – som for eksempel lærere, sykepleiere og sjåfører.
Velgerne må også erkjenne at også politikere er mennesker som jakter på sin Ikigai. Folkevalgte som selvfølgelig ønsker å gjøre noe meningsfylt, og drive med saker de er glade i, og dyktige til. Men de er også (i varierende grad) avhengige av penger og prestisje. De skal kunne leve av jobben. De har også sine Venn-diagram med idealisme, dyktighet og egne behov som har sitt fellesområde. De skal ikke klandres for å være litt egoister.
Men i jakten på det gode liv er de troende til å måtte avgi noe fra det offentlige som ikke er deres til utdeling, i håp om å skaffe seg det franskmennene kaller ‘gyldne tøfler’; en retrettsposisjon etter at livet på Stortinget er over.
Etter 8 eller 12 år på Stortinget så har du kanskje utviklet ferdigheter som det meste av næringslivet ikke vil ha. Du har lært deg å skumme dokumenter, der bedriftsledere ønsker at folk leser nøye. Flink er du blitt på å lage kompromisser, der næringslivet trenger evne til skjære igjennom og gjøre seg upopulær. Du ble kanskje god på å lage fraksjoner som i Trotskijs ånd ble hemmeligholdt inntil de materialiserte seg ved en avstemning. Noe av det verste folk i næringslivet vet er slike konspirasjoner. Så har du vært rikspolitiker, må du som oftest finne på noe annet enn å bli administrerende direktør i en privat bedrift.
Det finnes imidlertid en type jobb hvor deres talenter er gull verd. Og det er som lobbyister. Bedre enn de fleste vet avdankede politikere hva som må til for å åpne de mange små og store pengeskrin i offentlig sektor. Derfor er de svært så ettertraktet hos alle tapere i det frie markeds konkurranseutsatte arenaer. Også hos de som vil bygge infrastruktur og energiløsninger som ikke er regningssvarende. Samt i alle internasjonale organisasjoner som gjerne skulle hatt et sugerør inn i den norske statskassa.
Og politikerne blir gjerne lobbyister uten den minste dårlige samvittighet. Trolig tenker mange av dem på årene som stortingsrepresentanter som pliktår, en slags verneplikt, med lav lønn. Det skulle da bare mangle at de ikke kan få lov til å bli rike på å bruke sine ferdigheter til å tappe offentlige midler, etter at de har sluttet som folkevalgt, og begynt hos en bedrift eller organisasjon som trenger å suge til seg offentlige kontanter. Og det er mange av dem. Vårt Storting har 169 representanter, eller 30 per million norske innbyggere. Til sammenligning har supermakten USA 2 folkevalgte i nasjonalforsamlingen per innbygger.
Kunne vi halvert antall Stortingspolitikere? Det har jo kommet avisoppslag der Stortingsrepresentanter bruker fint lite tid på sin gjerning, men prioriterer annet arbeid. Deriblant styreverv i bedrifter som ønsker å påvirke politikken. Det synes som at mange på Løvebakken har lite å ta seg til i embetets medfør.
Jakten på ‘gyldne tøfler’ kan kalles korrupsjon, men er bare den logiske konsekvens av at vi ikke har et godt system for våre folkevalgtes arbeidsliv etter at de er ferdige i rikspolitikken. De fleste som slutter på Stortinget, enten frivillig eller etter et tapt valg, er jo i sin beste alder og ønsker å bygge videre på de erfaringer de har gjort seg som parlamentarikere.
Du blir ikke populær når du foreslår å heve lønnen til politikere. Jeg skrev et blogginnlegg for en tid tilbake hvor jeg foreslo å doble Stortingspolitikernes lønn utfra det perspektiv at vi alle er tjent med at det kommer velutdannede søkere med ledererfaring inn på Stortinget. Ikke bare det, de må sikres betaling i all ettertid som hindrer dem fra fristelsen til å bli lobbyister for nye statlige tapssluk i milliardklassen. Hvis en tror at kvaliteten på våre rikspolitikere er avhengig av deres avlønning, må en øke deres månedslønn like mye som en beskjærer deres muligheter til å tjene penger på annet vis.
Sjelden har jeg fått så mye hatmail. Spesielt én fyr ble oppbrakt over at jeg kunne sammenligne de udugelige folka på Stortinget, som står for alskens skandaler, med lønna til gudbenådete fotballspillere som sprer så mye glede i de tusen hjem!
Det høres dyrt å øke lønningene til politikere og offentlig ansatte med stort ansvar, men de kan i realiteten bidra til at vi sparer milliarder av kroner i mer effektiv drift og mindre korrupsjon. Mange vil si at disse ord bare vil øke politikerforakten i samfunnet. Og ja, vi har tapt noe på å ikke vise dagens ledere den samme ærbødighet som var Gerhardsen til del.
Også i internasjonal tjeneste bør en ha ordninger. Norge er kjent som en fredsskapende nasjon. Når våre ledere slutter i rikspolitikken og begynner som konsulenter, kan de være ettertraktede frontfigurer for verdens verste regimer. Slike oppdrag må forbys, hvis det skal være noe vits i å drive med internasjonalt fredsarbeid og veldedighet. Ellers kan vår internasjonale gavmildhet gjøre mer skade enn gavn.
Om det blir færre norske politikere på turne i fremvoksende økonomier er det neppe noe stort tap for landene vi ønsker å hjelpe. Politikere og embedsmenn i fattige land er langt bedre utdannet enn de var før, og har ofte bedre vitnemål enn nordmennene som kommer flyvende inn når høststormene slår innover Norge.
Det er bare å innse at vi alle er konkurranseutsatte – så også våre folkevalgte. For stortingspolitikere må vi sikre at vi både får velkvalifiserte folk til å ta jobbene, at de ser like stort inntektspotensial i det å drive med skolepolitikk som med næringslivssatsinger, og at de ikke gjør for skade etter at de forlater vårt parlament for godt.
Det jeg egentlig etterlyser er en HR-strategi for våre stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer. Vi må slutte å tenke på det å sitte på Stortinget som et edelt verv, men heller se på det som en jobb.
Politikere må tas vare på, etterutdannes og sikres økonomisk. Men de må også kontrolleres, og holdes unna verv og jobber, som kan være til skade for statskassen, kongeriket og i internasjonalt arbeid. Og det hele livet. En krevende oppgave, da mange av dagens stortingsrepresentanter kommer til å bli 100 år gamle.