Mitt barndomsparadis var på en liten øy i en vakker kommune med det treffende navnet Gildeskål. Byen ligger en kort hurtigbåttur utenfor det regionale senteret, selveste hovedstaden i Nordland fylke: Bodø.
Bodø ble under andre verdenskrig bombet paddeflatt, med unntak av noen gjenstridige stenhus, og preges fortsatt av byggeskikker i de første år etter krigen. Min onkel bodde rett bortenfor Aspmyra stadion hvor dagens nasjonale fotballhelter i Bodø Glimt herjer med sine motstandere som måtte komme fra hele verden. Bodø Glimt gjør i sannhet dets fotballspillere til den beste mulige versjon av seg selv!
I senere år har Bodø, som jo alltid har vært en sentral handels og logistikk by, fått et voldsomt oppsving med luksusleiligheter og gourmetrestauranter. Bybildet preges av nybygg, inklusive det råflotte Stormen. Et kombibygg med kino, bibliotek og teater samt en hyggelig kafé hvor flott ungdom danderer din cappucino. Et kulturbygg i milliardklassen. Noen av Norges nyeste kontorlokaler for offentlig ansatte har kommunen også spandert på seg – litt opp i bakken fra Stormen.
Det er da ikke til å komme utenom at de fleste vil si at dette er kommunen som bør få ekspandere vidt og bredt. Sluke nærliggende småkommuner, som professorer i økonomi dømmer nord og ned. Noe småkommunene sletts ikke vil ha noe av.
Denne nord-norske debatt er ikke unik. Overalt i Norge ønsker by- og regionforskere å lage større kommuner ved å kvitte seg med de små. Og sant må sies. Uten masseinnvandring vil mange små kommuner dø ut. Enten ved en slags interkommunal Hunger Games (; en alles kamp mot alle), eller ved styrt avvikling fra sentrale myndigheter.
Men livet i Gildeskål går videre vel vitende om at kommunens 2 000 innbyggere er godt rustet for fremtiden. Det har seg slik at den har opparbeidet seg sitt eget Oljefond, eller kraftfond. Min bestefar var i de første etterkrigsår med på å demme opp noen småpytter i fjellsidene for å lage elektrisk kraft. Med tid og stunder ble dette en del av større energinettverk, som rådde over ufattelige verdier. Kommunen kjøpte også opp idéelle andeler som var spredt rundt omkring hos pensjonerte sjarkfiskere, småkårsfolk og hobbybønder for en slikk og ingenting. Andeler som ble solgt videre til større konsern. Pengene kommunen fikk har senere blitt klokt forvaltet. I dag sitter Gildeskål kommune med et moderne sykehjem, nyoppussede skoler og noen hundre millioner kroner på bok. Nå kunne de lokale helter bevilget seg en real fest med disse midlene, men de fleste innbyggere i den vidstrakte kommunen ut mot havgapet koser seg med en nøktern livsstil i tråd med lokalkulturen de arvet fra sine forfedre. De trenger ikke alskens luksus eller kulturtilbud. Derfor går da også kommunen med betydelige overskudd hvert eneste år, med stadig større fondsverdier som resultat. Hjulpet av en særegen sparebank, landets minste, har Gildeskål også et livskraftig næringsliv.
Annerledes er det i den nærliggende storby. Bodø var selveste kulturhovedstaden i Europa (!) i 2024. Millioner ble svidd av på fest og moro. Satsingene på kultur, administrasjon, og idrett står ikke tilbake for noen annen by i Norge. Når du er hjemkommunen til den internasjonalt så suksessrike fotball klubben Bodø Glimt, må en også bygge standsmessige lokaler. Bodø Glimts bragder har gjort klubben til landets rikeste fotballklubb og får nå et milliardtilskudd fra det offentlige for å kunne oppføre og utvikle Norges flotteste fotballanlegg.
Haken ved alle Bodøs satsinger er at kommunen også pådrar seg milliarder av kroner i gjeld og store, løpende underskudd. Så det er ikke til å undres over at Bodø gjerne vil innlemme Gildeskål, med sitt svulmende fond, i storbyen.
Dette eksemplet viser ikke at den ene kommune er bedre enn den andre, bare at de og deres befolkninger har valgt svært så forskjellige skjebner. De som vil kunne spasere i tøflene sine bort til en gourmetrestaurant etter at fotballkampen er over trives best i Bodø. De som derimot verdsetter det gode, men kulturfattige liv ved sjøen velger seg Gildeskål. Så lenge de begge klarer å tiltrekke seg nok nordmenn, eller innvandrere, vil de kunne leve side om side i fred og fordragelighet.
Fordelingen av mennesker med ulike krav til livet blir selvforsterkende. Jo mer man dyrker det enkle liv i Gildeskål, desto flere nordlendinger som digger dette vil flytte dit og forsterke denne kulturen. Og jo flere som vil flotte seg i hjembyen til et av verdens beste fotballag vil slå seg ned i Bodø. Vi har jo alle forskjellige mål med livet, og mål i livet så det er bra at kommune-Norge har ulike kulturer.
Ideologisk kan en si at de som vil ta vare urgamle nordnorske kysttradisjoner i Gildeskål er kramgode tradisjonsbærere, mens de som vil betale for å se på, eller spille med Bodø Glimt, er dynamiske medlemmer av nyliberalismen. Det uten at de nødvendigvis er bevisst sine ideologiske valg.
Nabokommunen Beiarn viser hvor viktig demografi er. Beiarn er en liten kommune med om lag 1 000 ildsjeler som også eide også en god slump energiandeler. Andeler som også her ble solgt med et eget kraftfond som resultat. Også Beiarn kommune går med overskudd. Men Beiarn er en av de kommunene i Norge med høyest gjennomsnittsalder og som har vanskelig for å tiltrekke seg unge kvinner. Dette er selvfølgelig også selvforsterkende trender. Trolig er denne rike, men aldrende kommune på vei til å miste sin selvstendighet. Den må velge en ny skjebne. Så få bare tiden vise hva befolkningen der måtte velge seg. En sammenslåing med småkårsfolket i Gildeskål, eller den lokale fiffen i Bodø.
Moralen med denne historien er at vi må analysere og diskutere grundig hva vi vil med kommunestrukturen i Norge. Ikke bare sjablongmessig påstå at alle kommuner må bli store. Norge er så rikt at vi kan få hvilken som helst kommune til å blomstre, men vår demografiske skjebne tvinger oss til å holde oss med færre av dem i årene som kommer. Noen må forgå for at andre skal blomstre.