–Our new Constitution is now established, and has an appearance that promises permanency; but in this world nothing can be certain except death and taxes. – Benjamin Franklin (1789)
Oljeæraen gir store muligheter for å endre skattesystemet til det vi måtte ønske. Av Oljefondet har vi lært at det er mulig å tjene fett på suksessen til utenlandske selskaper, nærmest som om vi var adelsmenn i alle land som vi plasserer våre sparemidler i. En æra hvor vi spiller rollen som Adam Smiths forhatte rentier eller Karl Marx sin karikerte kapitaleier, som nådeløst utnytter arbeidskraft ved å ta fra arbeidsfolk en bit av verdien av deres arbeid. Uten å ha gjort oss fortjent til en dollar, yen eller pund henter får vi store utbytter fra våre oppsparte midler i utlandet. Og det uten at vi skatter av dem. Vi er eiere!
Vi er heller ikke avhengige av at overskuddene utbetales som utbytte. De kan bare godgjøre seg som tilbakeholdt overskudd i veldrevne selskaper, all den tid vi skal eie våre utenlandske aksjer inn i evigheten.
Kunne vi ha gjort det samme her hjemme som vi gjør med Oljefondet? Kunne staten eid biter av titusenvis av norske selskaper inn i evigheten?
Her er et tankeeksperiment: Norske husholdninger, bedrifter og staten kunne alle hadde vært tjent at det offentlige utsatte, reduserte, eller helt droppet sin skatteinnkreving av for eksempel formueskatt, i bytte mot eierandeler i bedrifter og eiendom.
Problemet for mange av de som må betale formuesskatt er jo likviditet. De har store verdier, men lite kontanter å betale sin skatt med. Mange av de som har flyttet til Sveits klager også på det faktum at de må skatte av papirformuer uten utbyttemuligheter de nærmeste år. Papirformuer som kan bli borte før du får realisert verdiene du i dag skatter av.
For eierne av nystartede bedrifter, som kanskje ikke har utbyttekapasitet, vil det ofte være vanskelig, ja nær umulig, å hoste opp kontanter til skattefuten. En streng boliglånsforskrift for bankene gjør det også særdeles vanskelig for gründere å ta opp ekstra lån med pant i bolig eller i verdipapirer.
Enda verre kan det gå hvis gründeren skulle lide et samlivsbrudd, hvor ektefellen har rett til mye av aksjene i selskapet. Uten evne til å kjøpe ut sin partner mister hun kontrollen over sitt livsverk.
I siste instans tvinges eierne av nystartede bedrifter å flytte dit det ikke finnes formuesskatt eller strenge kredittreguleringer. En offentlig innkjøpsordning for aksjer i oppstartselskaper burde kunne la seg ordne for å hindre at så skjer.
En overgang til et slikt system, med eierandeler fremfor skatt, vil også kunne spare ressurser. I dag bruker husholdninger og bedrifter enorme beløp på å hyre folk til å hjelpe dem unnslippe skatt. Staten har på sin side et omfattende apparat med tusenvis av ansatte for å sikre at skattene blir betalt i tide. Begge typer byråkrati kan reduseres, hvis en bytter skatter mot eierandeler, fordi statens og eiernes mål da blir sammenfallende: Høyest mulig aksjekurs.
Noen frykter at staten vil gripe for mye inn i virksomheten, hvis det offentlige eier en del av den. Men det å ha staten som deleier kan også ha sine fordeler. Der hvor staten blir eier, vil det offentlige også kanskje bli mere ivrig til å hjelpe bedriften vinne frem med reguleringsplaner, og i konkurransen på internasjonale markeder?
Den politiske debatt ville også bli sunnere ved en slik omlegging. Slagord som ‘Ta de rike!!!’ og ‘Vi skal gruse høyresiden’ vil falle bort, da selv kommunister vil glede seg over næringslivets fremganger, hvis de selv var deleiere i bedriftene de i utgangspunktet ønsket å flå.
Ved ekstraordinære statlige gavepakker til næringslivet, som under pandemien i 2020, vil en likeledes kunne gi kontantstøtte i bytte mot eierandeler i bedriftene. Slik får alle nordmenn del i overskuddene som de statsstøttede redningsaksjonene legger grunnlaget for. Det var slik Arbeiderpartiregjeringen sikret norske skattebetalere på begynnelsen av 1990-tallet. Man reddet bankene, men staten fikk store eierandeler i bytte.
Mange politikere er glade i å dele raust ut med midler, enten det er lån eller tilskudd, til sine venner i næringslivet. En praksis som er for korrupsjon å regne, da det ikke gis noen motsvarende eierandel til staten som takk for støtten. Denne virksomheten vil imidlertid sees på som mer respektabel hvis felleskapet fikk eierandeler i bedriftene som får glede av statens generøsitet.
Ta Hordfast, det foreslåtte samferdselsprosjektet i Sunnhordland. En av de største vinnerne av denne foreslåtte gigantinvesteringen, som ønskes bekostes av felleskapet, er skatteflyktningen Kjell Inge Røkke. Via sin eierpost i Aker Solutions’ vil han tjene stort på at verftene ved Stord får en fastlandsforbindelse i retning Bergen, uten at storsamfunnet fikk mulighet til å skatte av hans gevinster. Men hvis han overførte en del av aksjene sine i Aker Solutions til det offentlige, som takk for at han fikk en ny bro, så ville det kanskje la seg ordne? Andre bedrifter som ville hatt glede av dette voldsomme, investeringstunge prosjektet kunne gjort det samme.
De såkalte grunnrenteskatter kunne likedes gjøres overflødige bare energiprodusenter, fiskere, gruveeiere og oppdrettere alle avgir store nok eierposter til det offentlige.
Også eiendomsskatt for privatpersoner kan erstattes av statlige eierandeler. Noe av motstanden mot økt boligskatt består i at det blir en så hard likviditetsbelastning at det kan tvinge gamle og syke til å flytte fra sine drømmeboliger. Men det offentlige kan da akseptere eierandeler i boligene som erstatning for boligskatt. Trolig en lønnsom investering for staten i et Norge hvor boligverdiene stort sett stiger. Er staten deleier vil det også bli vanskeligere for advokater og finansfolk å lure verdiene vekk fra de gamle.
Pareto ville ha bifalt at folk i hvert fall fikk muligheten til å avgi aksjer og eiendom til staten i bytte mot redusert skattebelastning, all den tid det utvider mulighetsområdet for deres økonomiske disposisjoner. Da ingen kan komme verre ut ved å få muligheten til å selv velge betalingsmåte for sin skatt, ville nok også Rawls ha støttet innføringen av en slik ordning.
Så la nå den griske, men flinke og driftige, Onkel Skrue av i dag få beholde kontroll over sin virksomhet så lenge han lever, bare verdiene deles i dag med (eller testamenteres helt eller delvis til) allmenheten når han er mett av dage.
Trolig blir dette en løsning for skatteproblematikk i mange land. Det er i dag en trend at store konsern plasserer inntektene sine i land med lav eller ingen beskatning. Slik utarmes skatteprovenyet i mange gamle vestlige samfunn. Hvis de derimot var eiere, ville de kunne leve godt uten å måtte skatte.
Omattat: En overgang fra skatt i form av kontanter til eierandeler, og eventuelt til skattekreditter, som først forfaller i det luken på krematoriets branndør åpner seg, vil trolig stimulere folk til å jobbe mer og klokere. Mange kontantfattige, men eiendomsrike, borgere vil kunne få et bedre liv. Store ressurser som i dag brukes av de private på å unngå skatt, og fra det offentlige for drive dem inn, kan brukes til mer produktive formål.
Benjamin Franklin har jo et poeng. Døden og skatter er begge uunngåelige. Hvorfor ikke la de da falle sammen i tid?