Jeg hørte på den vellagde podcast Stortingsrestauranten siste episode, hvor Høyre-topper beklager seg over at de ikke får gehør for sine utspill i befolkningen, men det kan den amerikanske militærstrateg og filosof Edward Wuttak fortelle deg alt om. Eller rettere sagt: han spådde politikernes fortvilelse allerede i 1994.
Wuttak påpekte allerede den gang at den moderate høyresiden med sitt fokus på suksessrike næringslivsfolk ville tape innflytelse. Problemet med Formueskatten er ikke debatten pro/contra, men at folk flest ikke bryr seg. De ønsker seg folkevalgte som fokuserer på grunnleggende bekymringer folk har i vår moderne tid – blant annet at deres tilværelse skal endevendes. Enten som følge av dårlige tider, nye teknologier eller endret politikk. Folk er redde for å miste det hverdagsliv de er tilvant, og har lært seg å bli glad i. De frykter ikke arbeidsledighet i og for seg. Bare den dramatiske prosess hvor de først mister jobben, deretter livsledsager, for så å måtte selge huset før de finner en ny tilværelse hvorfra de starter på nytt. Med Tinder er ditt ekteskap bare noen få sveip fra å ryke – og det 24/7.
Arbeiderpartiet klarte heller ikke takle problemet med Dyrtida – det at folk følte sin tilværelse truet. Beskjeden ‘Vi må stå i det’ virket livsfjernt. Problemene i boligmarkedet skal administreres vekk.
Venstresiden har heller ingen gode svar på middelklassens aspirasjoner om en materielt bedre fremtid, der de er opptatt av utenrikspolitikk, kulturelle spørsmål som homofile rettigheter, miljøspørsmål og/eller fokus på næringspolitiske prosjekter som over tid kun lar seg utvikle ved hjelp av avdankede, sosialdemokratiske krefter på syv-sifrede lønninger. Eks-politikere som kan sikre prosjektene et evigvarende sugerør i statskassen. Hvem bryr seg om sånt?
Legg merke til at alt i avsnittet overfor er i og for seg helt greit. Noe folk trekker litt på skuldrene av. Men altså, dessverre litt irrelevant for folks hverdag.
Det samme kan sies om retorikken. Mye krefter legges ned i partilederdebatter hvor det er om å gjøre å score retoriske poeng. Men jeg tviler sterkt på om denne type verbale gladiatorkamper flytter så mange velgere. Folk ønsker politikere som fikser deres hverdag, ikke nødvendigvis den beste, glatteste og vittigste taler som får terningkast 6 på NRKs Politiske kvarter, dagen derpå. Mitt råd til Solvang & co i NRK – test ut dette formatet.
For Wuttak er løsningen sterke menn, som styrer med hard hånd. Det er det folk vil ha, etter at de har prøvd, og gitt opp, tradisjonelle politiske partier som ikke klarer å bedre folks hverdag, eller å nå frem med sine budskap.
Populære er de tøffe kara med karisma, i de deler av befolkningen som har gjennomskuet tafattheten til moderate høyre byråkrater, og venstresidens velutdannede, livsfjerne og konfliktskye ledere.
Hans profeti fra 1994 har så langt slått til i :
Brasil: Bolsonaro
India: Modi
Kina: Xi
USA: Trump
Russland: Putin
Ledere som har vekslende grad av popularitet alt ettersom de klarer å oppildne massene. Det gjør de ved å holde et stålblikk på alt som kan antas å engasjere velgermassene.
Jeg hørte på den nye LO-lederen på Arendalsuka. En imponerende dame. Hun kunne fortelle at der bare 30 prosent av LO-medlemmene satte lønn høyest i 2013, er det 70 prosent som gjør det i 2025. Implisitt er problemet at folk vil ha mer kontanter, noe venstresiden kvier seg for å dele ut, da de heller vil bygge ut det offentlige tjenestetilbudet.
Men jeg frykter at det ikke bare er behov for skatteletter som får arbeidsfolk til å flokke seg om Fremskrittspartiet. Det har også med kultur å gjøre. Enhver debatt hvor venstresiden snakker om alt annet enn folks hverdagsproblemer er en tapt mulighet til engasjere velgerne. Lange taler på TV om Gaza er vel og bra. Problemet er at folk flest skifter TV-kanal underveis.
Og er det noe de sterke menn har skjønt er at de må engasjere befolkningen.
Selv har jeg tro på at demokratisk valgte ledere av tradisjonell kaliber får sin renessanse – før eller siden. Vi lærer av våre feil. Og alle de overnevnte menn er tross alt godt opp i 70-årene. Senest i 2035 er de alle borte.
Men veien er lang å gå. Storbritannias sosialdemokratiske statsminister Keir Starmer regjerer med overveldende flertall i Underhuset, men klarer ikke å fremstå som en sterk leder i innenrikspolitikken. På den internasjonale arena skinner han, men det gir mannen i gata litt blaffen i. Når du ikke klarer å stå opp for, og forsvare, din egen finansminister, da er du ingen leder. På de britiske øyer er Neil Farages Reform UK på kort tid blitt landets største parti.
Nei, det vi kan lære av Wuttaks profeti er at folket vil ha sterke ledere, som først og fremst blir oppildnet av å løse gjennomsnittsmenneskets hverdagsproblemer. Så får vi håpe at disse lederne kommer fra moderate høyrekrefter eller venstresiden. Ellers vil vi fortsette å få sterke populister i førersetet overalt i verden.
Etter Arendalsuka er det ikke lett å være optimist i så måte på de moderates vegne. Vinnerne i årets valgkamp er ytterpunkter som Rødt, KrF og Fremskrittspartiet. Disse partiene er ikke ekstreme, med alternativer som er mer radikale ved siden av seg, men det er et tegn i tiden at de går frem, mens sentrum av norsk politikk faller tilbake.
Det er vanskelig å vite om det blir regjeringsskifte eller ei, men mitt tips – for hva det er verdt – er at de borgerlige vinner. Hvis så skjer, gjetter jeg på at president Listhaug blir en populær, nasjonalistisk leder av Kongeriket Norge. De andre borgerlige partilederne må bare innse at hennes tid er kommet.
Men hva vet jeg, det er bare mitt profeti.