Mange analytikere trekker paralleller mellom dagens forhandlinger om Ukrainas skjebne og München avtalen i 1938, men en mer treffende analogi er trolig Yalta-konferansen hvor verden ble delt inn i tre sfærer. Noe liknende ser vi i dag.
Yalta-konferansen ble avholdt i februar 1945, da krigene rundt omkring i verden for alvor begynte å ebbe ut. Tyskland, som var foranledningen til dette møte mellom Josef Stalin, Winston Churchill og Franklin Delano Roosevelt, sees gjerne på starten av den kalde krig hvor man åpent diskuterte sfærer av innflytelse. Hvordan de skulle utformes og hvordan de skulle utvikles. Erfaringene fra den gang er delte, og er avhengig av hvem du spør. Selv er jeg glad i Nixons analyse.
Mange ser på Trumps møte med Putin som en fiasko hvor Putin vant, hva nå enn det skulle bety. Uansett er det skritt fremover i en konflikt som fortsetter i dag i Washington DC. Nå med europeiske ledere, inklusive Finlands president. Norge har ingen rolle å spille.
For Oljefondet var det litt Klondyke-stemning i Ukraina-krigens første år. Norge fikk enorme, helt ekstraordinære gevinster som følge av stigende oljeinntekter, og spesielt skyhøye gasspriser. Samtidig gikk det riktig så bra på børsene. Renteoppgangen ute ga oss nye, helt uventede inntekter da våre offentlige og private fond er storeiere av utenlandske statsobligasjoner og andre rentebærende papirer. Mot slutten av fjoråret passerte Oljefondet for første gang 20 000 milliarder kroner.
I en verden hvor alle andre tenker på seg selv, ofte ved å gå på tvers av hevdvunne kjøreregler i internasjonal politikk, så må også Norge ble mer realistisk/kynisk. Vi må som alle andre innlate oss på realpolitikkens spill, hvor alle passer på sine egne interesser med falkeblikk.
Idealistene som vil gi gaver, skape fred og beskytte de svake bør kanskje få et eget ‘idealisme -departement’ med egne budsjetter? Utenriksdepartementet må bli tøffere i tonen.
I denne realpolitiske verden må Regjeringen beskytte norske særinteresser i tollkriger, i Nord-områdene, i forsvarsspørsmål og i beskyttelse av investeringene våre overalt i verden. Og så lenge Trump er president må vi være på godfot med han personlig. Ikke noe kan erstatte den personkjemien som våre folk har med den amerikanske president.
Skisser til fred på mitt kjøkkenbord er som nevnt i del 1 og 2 av denne trilogi et scenario hvor:
- Russland beholder erobrede landområder
- Russland får gradvis adgang til vestlige markeder i takt med at de geopolitiske spenninger avtar
- Ukraina blir et vestlig demokrati som integreres i Vest-Europa, med eller uten EU medlemskap
- Euroen styrker seg moderat, mens renter i EU blir stabile
- Råvarepriser faller
Så hva blir veien videre for Norge?
Selv om oljeprisen er kraftig ned i norsk regning siden årsskiftet, er den fortsatt på tilstrekkelig hyggelige nivåer til at statsbudsjettet går med overskudd. I år bruker vi om lag 540 milliarder kroner, mens oljeinntektene blir på 600-750 milliarder. Dermed forventes statsbudsjettet i år å netto putte penger inn i Oljefondet. Mao er oljepengebruken til staten mindre enn dets oljeinntekter. Utover dette vil Oljefondet vokse med om lag 400 milliarder kroner pluss det som forhåpentligvis blir verdistigningen på våre aksjer og eiendommer. I sum: det går nok bra i år.
Men oljeprisen er under press. Markedet tror oljeprisen vil holde seg på 60-tallet i dollar termer. Men allerede nå spår Det amerikanske energidepartement at prisen på Brent Blend vil falle til 51 dollar per fat i 2026. Verre kan det gå om Russland skulle slippe til med full produksjon i de vestlige energimarkeder.
Underliggende ser norsk økonomi ut til å være på vei over middagshøyden. Trolig vil en betydelig del av våre nye ukrainske landsmenn vende hjem etter at freden får satt seg. Oljenæringene skal begynne å krympe sine investeringer med en årlig rate på 10-15 milliarder kroner fra og med neste år. Tolltariffene fra USA vil slå inn i norsk økonomi som reduserte eksportpriser og volumer, mens EU ilegger vår lettmetallindustri nye tollsatser. Våre batterieventyr ligger i ruiner. Heldigvis er forsvarsindustrien i vill vekst. Selv om det blir fred på de ukrainske slagmarker vil de europeiske land måtte ruste opp.
I dag er det priset inn om lag ett prosentpoeng i rentekutt i Norges Bank det neste året. Kronekursen vil kunne avgjøre hvor mye som faktisk lar seg realisere. En kurs som også vil avhenge av hvor mange rentekutt vi får i Europa og USA i nær fremtid.
Uansett er en gullalder for de norske statsfinansene snart forbi. Det er på tide å tenke over hva vi gjør fremover. Vi må nok forberede oss på alle alternativer – også krig.
Yalta-konferansen var kanskje ikke så viktig som vi i ettertid tror. Tyskland kapitulerte våren 1945, og en ny konferanse skulle bli langt viktigere.
Potsdam-konferansen i månedsskiftet juli-august det samme året, hadde et nytt ensemble: Det britiske Arbeiderpartis Clement Attlees valgseier ble offentliggjort under selve konferansen, mens Harry Truman hadde tatt over som president i USA i april. Han følte seg sterk etter å ha sluppet verdens første atombombe. Dette på et amerikansk testområde. Truman var også langt mindre forsonende til Stalins Sovjet Unionen enn sin forgjenger.
Men Yalta satte kursen. Og det er vel det vi er vitne til i dag. Vi får ikke nøyaktige resultater for fred i Ukraina med det første, men verden vil sette retning. Trolig i retning av tre ulike interessesfærer.
Og gitt den høye alder på både Trump (79 år) og Putin (72) er det trolig opp til deres etterfølgere å skape den endelige fred. Det blir nok nye konferanser i kommende år.