Det går mot fred i Ukraina, hvor Russland får beholde det de har erobret av land.
Det er scenarioet som mine tre blogginnlegg om saken tar for seg. Selvfølgelig kan det stikkes kjepper i veien fra små land som Norge (noe jeg vil advare Regjeringen mot). Men her er det nok heldigvis vår tids stormakter som rår. Det er i alle deres interesser at denne tragiske, helt unødvendige krig blir ferdig. Både Brazil, Sør-Afrika, India, Kina og Japan ønsker seg fred. De virrende europeiske eliter vil klokelig komme diltende etter.
I den første del skisseres opp mine tanker om storpolitikk, gjenreisning og veien videre. Den neste om hva det betyr for verdensøkonomien og den tredje hva det får å si for Norge.
Siden Napoleons-krigene har det vært et hevdvunnet prinsipp at det ikke skal gå an å krige seg til landerobringer i Europa. Det ser nå Putin ut til å ha klart. Her kan vi ha åpnet en Pandoras eske av problemer for kommende generasjoner, som må nedkjempe diktatorer som vil forsøke å krige seg til europeisk territorium. Kanskje får nå Putin selv lyst til å forsøke seg på videre erobringer?
Frykten hos militærstrateger er at vi nå lager oss et nytt München. Med det menes at vi nå setter scenen for en langt verre krig i nær fremtid som følge av det mange vil kalle ettergivenhet for russisk aggresjon. Gir du Putin lillefingeren tar han, som Hitler i sin tid gjorde, hele hånden.
I 1938 reiste den britiske statsminister Neville Chamberlain til München for å slutte fred med Hitler-Tyskland mot at Nazi-riket fikk overta de tyskættede delene av datidens Tsjekkoslovakia. For folk flest er denne avtale i ettertid sett på som forretten som bare økte Hitlers appetitt på å true til seg makt og angripe andre land.
Foranledningen var noe av den samme den gangen som nå. Etter freden i Versailles i 1918, ble Europa delt opp i en rekke ustabile småstater i den naive tro at dette ville hjelpe freden senke seg. Det motsatte ble resultatet med voldelig uro spredt over hele kontinentet.
Seierherrene fra første verdenskrig, og franskmennene især, ønsket å redusere størrelsen på den tyske stat ved å gi tyske bygder og byer i grensestrøk til dets naboland, som da fikk små lommer med tyske innbyggere. Hitlers første store militære prosjekt ble da å forsøke å samle alle tyskere i ett rike.
Noe lignende har vi sett etter Sovjetunionens implosjon og oppløsing i 1991, hvor 25 millioner russere våknet opp en vakker morgen, bare for å oppdage at de nå var blitt til utlendinger i nyopprettede repubikker. Der russere før ofte var herskere, som gjorde litt hva de ville med lokalbefolkningene av annen etnisitet, var de nå blitt annenrangs innbyggere i nyopprettede nasjonalstater. Nå ønsker Putin å samle opp det han kan av gamle landsmenn.
Men forhåpentligvis lærer han av fortiden. Ved å samle tyskere i et rike Hitler gjorde noe den tyske jernkansler Otto Von Bismarck holdt seg for god for. Bismarck var klok nok til å forstå at det å bygge et land med vidt forskjellige kulturer, skikker og religioner ville skape et ustabilt imperium selv om de hadde felles språk. Bedre var det å nøye seg med noe mindre. Bismarck var stolt av at han IKKE forsøkte å samle alle tyskere i sitt tyske imperium. En lærdom Putin bør ta til seg.
Det største hinder for en varig fred denne gang blir imidlertid ikke landavståelser, og tvister om hvilke bygder og byer som skal falle under russisk kontroll, men sikkerhetsgarantiene Ukraina må ha. En må regne med at Ukraina – uansett fredsavtale eller ei – fortsatt må ha enorme mengder militær og økonomisk støtte til å avskrekke fremtidige russiske angrep. Putin har jo vist at han ikke er til å stole på. Og ingen vet hva som etterfølger denne snart 73 år gamle diktator.
Trump har sett noe vest-europeere flest ikke skjønner. Ukraina-krigen er egentlig krigen om Russlands fremtid. Fremtidens styre og stell i Russland er mye viktigere for europeeres velferd, enn Ukrainas utvikling. Det å påføre Russland et totalt nederlag etter å ha mistet nær én million mann i en forødende 3 år lang krig kan gi styrke til et verre, mer ytterliggående regime av nasjonalister i Kreml. Kunsten blir å lage en fred som hjelper Russland bli mindre aggressiv.
Det vil være klokt av EU å gi vedvarende militærstøtte til Ukraina. Antagelig er det viktigere å satse på militær oppbygging i Ukraina enn i Spania, eller Norge for den saks skyld. En gjenreisning og modernisering av Ukraina vil også gi kjærkomne økonomiske vekstimpulser til hele Vest- Europa.
For Russland blir det annerledes. Her skal militæret bygges ned, gitt at militærutgiftene i dag er på ruinerende høye nivåer. Selv med vedvarende krig har Putin varslet at militærbudsjettene må kuttes. Dette vil gi bidrag til russisk deflasjon, fallende eiendomsverdier og en mulig bankkrise med mindre Russland får mulighet til å gjenoppta handelen med omverden. En mulighet de bør få.
Kanskje en gradvis avvikling av alle sanksjoner ligger i kortene? Hvor sanksjoner lettes hvis russerne oppfører seg.
Kunsten blir å stimulere russerne til å legge om fra dagens krigsøkonomi og ønske seg fred med sine naboland. Det blir ikke lett. I 1990 gikk Sovjetunionens daværende leder Mikhael Gorbatschev på tiggerferd i de vestlige hovedsteder i et forsøk på hindre sammenbrudd i økonomien. Han fikk lite gehør for sine ønsker. Mange vil i ettertid si at her lå det en mulighet for vesten å hindre det kaos som ble russisk økonomis skjebne på 1990-tallet. Kriseår som ledet til Putins maktovertagelse.
I dagens aviser vil nok mange kommentatorer påpeke at med München-avtalens ettergivenhet for rå makt så var kursen satt for andre verdenskrig. Mulig det. Men en mann mente at det var denne avtale som sikret Tysklands nederlag, og det var Adolf Hitler. Rett før han begikk selvmord i sin bunker skal han ha sagt til sine nærmeste at München-avtalen utsatte hans angrepsplaner med ett år. Nok tid til at de europeiske stormaktene kunne ruste opp tilstrekkelig til å bli han overlegen. Nå ruster hele Vest-Europa opp med et samlet militærbudsjett mange ganger så stor som det russiske. Tiden jobber for NATO.
En lærdom for Vest-Europa må da bli at uansett hva vi syntes om denne nye fred i Ukraina så må Norge fortsette å ruste opp. Freden i Ukraina kommer sent på året, og Putin rekker ikke å starte en ny krig før neste vår. Da må vi være bedre forberedt enn vi var i 2022!