For noen år tilbake benket familien seg titt og ofte rundt TV-skjermen for å se på Donna og vennene hennes i den amerikanske situasjonskomedien ‘That 70’s show’. Spesielt for en som vokste opp i USA på 1970-tallet ga serien mange gleder.
I år har jeg brukt 70-tallets opp- og nedturer som mal på hva vi har i vente dette tiåret, med Donald Trump som motsvar til datidens Richard Nixon. En analogi som fortsetter å fungere, nå med en storkrig i Midt-Østen på gang, med påfølgende oljeprishopp i vente.
Litt om 1970-tallet:
25 år etter Pax Americanas unnfangelse valgte daværende president Richard Nixon i august 1971 å oppheve alle bindinger den amerikanske dollar måtte ha til gull, eller noen verdi, annet enn USAs gode navn og rykte. Dette ble starten på et turbulent tiår i valuta- og rentemarkedene. Nixon innførte høye tollsatser, som gradvis ble borte etter hvert som den svake dollaren gjorde mye av jobben med å gjenreise amerikansk industris konkurransekraft.
Men den svake dollaren var også noe av bakteppet for at OPEC-landene den gang tok seg sammen, og styrte oljeprisene høyere ved hjelp av et kvotesystem som sikret høye priser og enorme inntekter for araberlandene og for Iran.
Gulf-statene fortsatte imidlertid i realiteten å være underdanige, føydale systemer som bare ville bli rikest mulig under vingene til Pax-Americana. Arabiske lederes barn ble fortsatt sendt til vesten for å sikre seg høyere utdanning, og dets militære ledere ble utdannet i USA og Storbritannia. Land som også bygde opp araberlandenes arsenaler.
I senere år har araberlandene forsøkt å modernisere og diversifisere sine økonomier med stor suksess. På tross av all uro i regionen har de en sterk økonomisk utvikling og er på godfot med Trumps USA. Krigen mellom Israel og Iran kommer svært ubeleilig og de færreste arabere har lyst til å involvere seg i konflikten. Spesielt nå som USA engasjerer seg.
På 1970-tallet hadde Nixon en tro på at teknologi og bombing ville løse hans store krig: Vietnam-krigen. Datidens ‘Bunker-busters’ var kjemisk krigføring som skulle ødelegge regnskog ved hjelp av sterke gifter, men som også resulterte i store menneskelige lidelser. Den dag i dag fødes det vietnamesiske barn med fødselsdefekter som følge av kjemikaliene amerikanerne brukte i sin krigføring.
Jeg har ikke peiling på hvor suksessrike de israelske og amerikanske bombetoktene har vært, men en kan jo ikke unngå å legge merke til et ørlite problem. Det er bare Vest-Iran som er angrepet. Øst-Iran, som utgjør om lag 600 000 kvadratkilometer, har ikke blitt truffet av så mye som en kinaputt. Sett at du hadde en atombombe på lur. Hvor ville du ha gjemt unna din bombe? I øst eller i vest? Nei, faren for atomkrig er dessverre ikke over.
I disse dager virvles nærliggende stormakter inn i bildet. Den Iranske utenriksminister er på vei til Moskva. Kineserne flyr inn militærutstyr til Øst-Iran, og lederskapet i Pakistans væpnede styrker er jevnlig i kontakt med Det hvite hus. Angrepene fra USA undergraver også FNs og Atomenergibyråets (IAEA) legitimitet, noe som kan utløse nye konflikter rundt omkring i verden.
Mitt tips er at iranere de nærmeste uker vil avvente situasjonen og spille sin offerrolle godt. De har ingen hast med å gjengjelde USAs angrep, og er best tjent med å ta tiden til hjelp. Det er som britene sier:
Revenge is a dish that is best served cold.
Kanskje er vi på vei inn i noe som ligner på ‘The Phony War’; månedene fra Churchill erklærte Hitler-Tyskland krig, høsten 1939, til at det faktisk ble skuddvekslinger våren 1940?
Derfor må vestlige land ( og hjemlige investorer) belage seg på langvarig uro med fare for terrorangrep i alle våre hovedsteder. Terror er tross alt det eneste Iran kan true med som gjengjeldelse nå i sommer.
Jeg aner virkelig ikke hvordan man skal prise inn denne usikkerhet, hvor mye vil avhenge av oljeprisens vandringer. Her er mine gjetninger for hvor vi står ved årsskiftet 2025-26:
Brent Blend 100 USD per fat
NOKUSD = 9,5
NOKEUR = 11,0
NOKSEK = 100
3-mnd pengemarkedsrente = 3,5, etter fire små rentekutt i Norges Bank i andre halvår i år.
Men hva vet vel jeg?
Det vi må lære av 1970-tallet er at denne type geopolitiske uro, hvor rente- og valutamarkeder er stormfulle, og hvor internasjonalt samarbeid har blitt satt på pause, kan strekke seg over mange år.
Her er det bare å ta det med ro. Sånn sett er denne krig nok en grunn til å ta frem TV-konsollen og finne frem til ‘That 70’s Show’. HMMM lurer på hva Donna finner på i kveldens episode?