Togporno

by | 22. October 2024 | Uncategorized

Tilfeldighetene ville ha det slik at denne solrike tirsdag, hvor jeg var på vei med tog mot Oppdal, så var det et stort oppslag i Financial Times om togreiser som er rullende bad av luksus.

Denne dag fikk jeg et fint sete, samt hjelpsom service, av SJ-NORD. Overraskende bra og imponerende. SJ-Nord vil bli savnet nå som de kastes ut av Norge. Fort går det riktignok ikke på denne turen, men da får jeg desto bedre tid til å nyte noe av verdens vakreste landskap. I det daglige har jeg det med å glemme hvor velsignet vakkert vårt land er. En 5 timers togtur fra Oslo til Oppdal er her til god hjelp!

Men selv denne luksus blekner målt mot den overdådige luksus som beskrives i britenes rosa avis denne dag. Luksus med overdådige kupéer, elegante restaurantvogner og betjening som bukker og skraper der de gjør sitt beste for at du skal få en majestetisk togreise. Synd at billettprisen lett overstiger én million kroner – per person for enveis tur!  Jeg får legge til en tur med Orient Expressen til min ‘bucket list’, med en enkelt billett til 50 000 kroner i økonomiklasse. Et mål for pensjonisttilværelsen.

Jeg har ofte lurt på hvorfor folk hadde større betalingsvillighet for luksus, også på norske tog, før i tida enn de har i dag. Selv liker jeg å ta nattoget fra Bergen til Oslo, hvor jeg får min kupé, lagd på selveste Strømmen-verksted i 1972, alene for meg selv. Det bråker og rister, men er en ganske så festlig opplevelse. Rart å tenke på at jeg bruker den samme vogna som folk reiste med for 50 år siden. Den gang hadde imidlertid de reisende en spisevogn å gå til, hvor man kunne gjøre nye bekjentskaper. Hyggelige kortvarige eventyr kunne oppstå. Ja, jeg har sett det på en TV-dokumentar (etter 10:18).

Det har i senere år blitt en renessanse for dyre togreiser overalt i verden. Kanskje har det med å gjøre at det er en fin måte for mange gamle og rike å oppleve verden? Langt mer moro må det være enn det å daffe rundt på et cruiseskip uten at du kommer i kontakt med kloden du seiler rundt på. Nei, luksustog med topp service er tydeligvis i vinden. En vekstbransje globalt. Og noe Norge fint kunne ha utviklet.

Så turer med luksuskabiner, inklusive egne bad, og gourmetrestauranter i Michelin-klassen ser ut til å ha kommet for å bli. Jeg trenger ikke sånt på min jobbreise i dag, men kjøper min sushi fra en take away sjappe, før jeg går om bord. En liten boks med sushi og en pose potetgull gjør turen litt triveligere. En TWIST-sjokolade fra den gavmilde konduktøren kom godt med.

Servicen på toget er intet problem, for så vidt, men gir ikke opphav til drømmer om romantikk, drama og drap . Kanskje like greit da jeg har blitt en gammel gubbe, og Hercule Poirot ikke er sett på toget denne tirsdagen. I hvert fall ikke før vi ankommer Lillehammer.

Togreisen går delvis gjennom Innlandet, hvor det i disse dager er demonstrasjoner mot nedleggelse av skoler. En trend i tiden som bare vil forsterkes som følge av våre svinnende barnekull. I mine tidligere blogginnlegg har jeg argumentert for at næringslivspolitikken og våre offentlige satsinger har mye av skylda for denne utvikling. Fremfor å subsidiere strukturrasjonalisering av landbruket, storindustri som sluker enorme mengder strøm, pluss utbygging av veier som gjør det enklere å busse ungdom frem og tilbake, kunne man rett og slett delt ut penga til lokalbefolkningen. Betalt folk for å bo. Da vokser folketallet av seg selv. Hørt om potteplanter og vanntilførsel? Samme greia. Der pengene er, vokser både samfunn og potteplanter til.

Det hjelper heller ikke på formeringslysten at de politiske partier stilte seg altfor passive til Dyrtida. Ei heller at Finanstilsynets boliglånsforskift tilsier at du får låne mindre jo flere barn du har. I sum er det ikke for mye å ta å hevde at våre politiske valg har begunstiget mektige næringsinteresser, mens barnefamiliene har blitt kastet til ulvene.

Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å bli opprørt av skolenedleggelsene. De er bare den logiske konsekvensen av mange års feilslått politikk på så mange områder. Lom, Skjåk og Lesja er nederlagsdømte, da de har elendige kommunikasjoner og er ofre for en rasjonaliseringsiver som har tatt helt overhånd. Her ville luksustog med høyt gasjerte lokale helter, på vei til Ålesund eller Trondheim, vært en god hjelp å ha.

En gledelig utvikling er at tog ser ut til å få sin renessanse også i Norge. Enn så lenge skjer det meste rundt Oslofjorden, men den storstilte satsingen på å gi Bergen til Voss bedre vei- og banetilbud kan være starten på noe nytt.

Så mange vakre mulige togtraséer som kan bygges i Norge, er det i realiteten bare vår investeringsvilje som setter grenser. Er det en ting jeg har lært av min yrkeskarriere er det at nordmenn kan få til det meste de prøver seg på. Det vi ønsker å få til, kan vi få til. Men det blir da som salige Ibsen spurte retorisk i Peer Gynt; akk å gjøre det?

Jeg savner hverken champagne eller russisk kaviar på min jobbreise til Oppdal. Likevel er det noe deprimerende å tenke seg at hvis nordmenn skal oppleve eventyr og drama i overveldende luksus på togreiser, så må de reise utenlands. Noe tusentalls av oss kommer til å gjøre.

Men dette kunne vi fint ha fått til selv. Vi gjorde jo det før i tida. Enn så lenge før vi nøye oss med at vi får hompe av gårde på eldgamle skinner i lav fart gjennom fine kulturlandskap. Jeg må jo tross alt innrømme at dette er en fin dag på jobben.

Kategorier

Siste innlegg