Samvirkene, ledet av den briljante Janne Log, holdt i forrige uke en konferanse hvor eierskapet til norsk næringsliv sto på agendaen. En lærerik debatt ble det, hvor politikere og næringslivstopper forklarte hvorfor norsk eierskap er viktig, enten det er av hensyn til arbeidsplasser, kompetanse eller nasjonens sikkerhet.
Selv har jeg ingen originale tanker rundt selve organisering av eierskapet, men prøvde meg på et innspill om skattelegging som har enorme konsekvenser for nettopp eierskapsspørsmål. Forslaget lyder:
- Hvorfor ikke erstatt innbetaling av skatter med overføring av aksjer og eiendom?
Det å ta aktiva i stedet for kontanter er ingen dum idé. Spesielt i forhold til innbetaling av formuesskatt, hvor problemet ofte er verdsettelsen av selskaper med negativ kontantstrøm, der eieren ikke har egne midler å gjøre opp formuesskatten med.
Ta et eksempel jeg kom over for noen år siden. En gründer satt med mer enn en halv milliard i aksjonærverdier i sitt aksjeselskap som fortsatt var i utviklingsfasen, med kraftig negativ kontantstrøm. Uten mulighet til å betale formuesskatt måtte han flytte til Sveits hvis han skulle få fortsette med å bygge opp selskapet. En streng boliglånsforskrift gjør det også umulig for vedkommende å ta opp lån i bolig for å betale skatt.
Et alternativ kunne ha vært at han ga fra seg aksjer til et statlig fond som ble satt opp med det formål å forvalte aksjer som kom til staten på denne måten. Her i ligger det også en forretningsidé da en veldiversifisert portefølje av slike aksjeposter er verdt mer enn summen av dem hver for seg. Er eieren redd for statlig inngrep i sin virksomhet kan han gi fra seg stemmerettsløse B-aksjer.
På denne måte blir også statens interesse for at bedriftene får suksess større. Selv den mest ihuga kommunist vil jo nå se at fellesskapets interesser tjenes best hvis selskapene blomstrer.
Det er mulig å ha dette system også for andre skatter hvor eieren måtte ønske å avhende aksjer fremfor kontanter. Ikke alle bedriftseiere har nære slektninger som kan arve. Kanskje vil de heller utsette skatt, med pant i aksjer, som staten får overta når de dør?
En kan til og med utvide dette forslaget til å gjelde eiendommer av alle slag. Fremfor å betale skatt i år kan husholdninger få lov til å overføre sin bolig eller hytte til staten. Ola dunk får da sitt oppgjør med Vår Herre og kemneren samtidig. Og nok en gang kan en lage et prissystem for disse eiendommene som gir staten forventet gevinst, hvis det skulle være ønskelig.
Mye ressurser i samfunnet går med til både å forsøke å inndrive skatt fra motvillige nordmenn, og til å overliste unnasluntrere ved finurlige innkrevingsmetoder. Livet for alle ville ha vært enklere hvis staten og innbyggerne rodde i samme retning og jobbet for at næringsliv og eiendomsmarkedene fungerte best mulig med størst mulig overskudd som alle kunne dele på.
De største barrierer for å innføre en slik nyvinning er nok ideologiske. Liberale kapitalister vil fnyse av idéen om at staten får en eierinteresse i tusenvis av private bedrifter. Men det vi egentlig gjør, ved et slikt opplegg, er bare å overføre oljefondsmodellen til norsk næringsliv. Oljefondet eier jo aksjeposter i om lag 9 000 utenlandske selskap spredt over hele verden. Vi er eiere, med et visst eieransvar som vi skjøter ved å delta aktivt på generalforsamlinger. Et eierskap staten skuffer inn penger på. Ikke ved at vi skatter Microsoft og vennene hans, men ved at vi får ta del i disse bedriftenes mirakuløse suksess. Oljefondet overvåkes nøye av sine herrer (og damer) i Finansdepartementet. For å hjelpe seg har de også et uavhengig etisk råd. Et liknende råd kunne opprettes for et innenlandsk fond.
Statlig eierskap får mange til å rynke på nesen. Men det er heller ingen ting som hindrer at et hjemlig fond, hvor man har samlet inn ulike aksjeposter og eiendommer fra over hele landet, i det minste kan delprivatiseres.
For arbeiderbevegelsen vil det også bety en revolusjon. Slagord som ‘Ta de rike!’ vil falle på stengrunn, da det endelig vil gå opp for fagforeningstopper at vi er alle i samme båt. Rike eiere og arbeidsfolk vil tvinges til å ro i takt, i samme retning mot det samme mål: et godt velferdssamfunn både for fattig og for rik!