Kanskje er jeg blitt overfølsom for temaet, nå som jeg går inn i mitt ni-og-femtiende år, men jeg blir stadig mer opptatt av eldrebølgens effekt på vestlige samfunn. Trolig var sinte hvite menn på vei inn i pensjonisttilværelsen tungen på vektskålen både for seieren til Brexit og for Donald Trump. I kommentarfeltene i norske sosiale medier gjør samme kohort seg bemerket med illsinte angrep på norske politikere. Og det før de tar fra oss Sportsrevyen! Nei, utfallene fra oss gretne gamle gubber kommer bare til å bli verre.
I samfunnsdebatten sliter vi med å føre en fornuftig næringspolitikk fordi samme generasjon av hvite menn ikke klarer å ta sin demografiske skjebne innover seg. Bovim-utvalget har akkurat lagt frem sin rapport om utfordringer med å få tak i personell til helsesektoren. Skulle vi dekke de fremtidige behov for helsearbeidere måtte nær sagt all norsk vekst i arbeidstilbudet suges opp av helse- og omsorgsektoren. Bovim-utvalget slår fast at slikt går vitterlig ikke an. Vi må prioritere tilveksten til våre tradisjonsrike næringer, fremfor å bygge ut trøste- og bæreyrkene. Ja, vi gamle menn har våre illusjoner: Det er industrien som tjener pengene, sykepleierne bruker dem opp!
Denne type nonsens er ganske utbredt i den norske befolkning. I realiteten er en krone tjent like god enten den kommer fra sveising eller sykepleien. Det kan være vel så lønnsomt å lege et menneske som det er å sveise et stag. Spesielt for et land som har mer enn nok valuta til å dekke alle tenkelige importbehov.
I denne podkasten diskuterer jeg fremtidens utvikling med de eminente herrer Tom Staavi, og Jan Erik Fåne
I sum har vi altså større muligheter enn noen gang før til å skape oss en god fremtid. Våre valutatilganger er enorme. Det finnes mange nordmenn som er utstøtt av arbeidsmarkedet. La oss ta dem i bruk, og spe på litt med villig arbeidskraft fra mange land etter behov.
Men pæeng på bok endre ikke det faktum at livet er kort og likskjorta ha’kke lommer. Jeg får bare prøve å kose meg med god musikk når min tid kommer, der jeg blir sittende i en lenestol, forlatt i mine dyvåte bleier, på et underbemannet sykehjem. Nynnende på god, gammel musikk, som jeg var glad i da jeg var ung og håpefull.