På strømningstjenester går det nå en kramgod film – Yesterday. En film om en talentløs musiker som er så heldig å være den eneste som kan spille de geniale sangene til Beatles.
Det virker som en fjern fortid men det var en gang, for ikke så altfor lenge siden, hvor det ville vært krisestemning på Stortinget hvis vi hadde over 200 000 jobbsøkere på NAV. En direkte og indirekte ledighet på hele 7 prosent av arbeidsstyrken.
Men der er man mer opptatt av andre tema om dagen, som det å lette ungdommens tilgang til illegale rusmidler. Det eneste alle later til å være sikre på er at antall uføre får fortsette å ese ut år om annet. Hvor ble det av’ arbeidslinja’?
Og ja, jeg føler meg litt som hovedrolleinnehaveren i filmen når jeg går rundt med mine gamle slagere ‘hele folket i arbeid’ blant fantastisk flinke økonomer som også er bare så altfor opptatt av alt mulig annet enn arbeidsmarkedet. Fra makroøkonomer kommer det skarpsindige analyser om hvorfor renten må opp og kronekursen må få lov til å stige. Det til tross for at arbeidsmarkedet er så vanskelig at folk flest må belage seg på nedgang i kjøpekraften i år.
Om en ikke vil bla i gamle makrobøker kan en lære mye av den amerikanske sentralbanken. Den amerikanske sentralbanksjefen har lovet å holde rentene nær null – pluss å drive på med store verdipapirkjøp i kredittmarkedene – så lenge arbeidsmarkedet har mye slakk. Dens kritikere påpeker at arbeidsledigheten bare er seks prosent, samtidig som økonomien står foran et par kvartaler med tosifrede vekstrater i BNP takket være gigantiske finanspolitiske stimuli i år. Rentemarkedene priser da også inn en normalisering av sentralbankens styringsrente på om lag 2,5 prosent i andre halvdel av dette ti-år.
Men sentralbanksjefen står på sitt og lover null i rente ut hele neste år. Det til tross for at vi fredag fikk meget sterke arbeidsmarkedstall. I mars ble det skapt over 900 000 jobber i USA. Arbeidsledigheten falt tilbake til nevnte seks prosent. Likevel var det ingen lønnsvekst i makro denne måneden, da mange av de som kom seg tilbake på jobb var lavtlønte i hotell-, restaurant- og underholdningsbransjene.
Sentralbankens økonomer lar seg ikke imponere over rekordsterke sysselsettingstall. De ser et arbeidsmarked hvor yrkesdeltagelsen har falt fra 67 prosent til 62 prosent i løpet av de siste 20 år. Et bortfall av 7,5 millioner amerikanere fra arbeidslivet. Blant dem som søker arbeid er det også svært mange som er ufrivillige deltidsarbeidende. Hensyntas disse er ledigheten i USA fortsatt høyere enn 10 prosent av arbeidsstyrken.
Sist, men ikke minst er det neppe noen stor inflasjonsfare i USA da det er bare så altfor få 8-til-4-jobber med ordnede helseordninger og pensjonsforhold. Folk er desperate for å få seg en trygg heltidsjobb.
Kontrasten mellom den amerikanske og vår egen økonomiske tenking er slående. Hvor våre økonomer legger stor vekt på statsbudsjettets balanse, har de et laserfokus på arbeidsmarkedet. Dette til tross for at vi har mer enn nok finansiell formue på statens hender til å kunne gjenreise den fulle sysselsetting hvis vi ville. Penger som kunne vært tatt i bruk her hjemme, settes imidlertid til side ute, med garantert tap som resultat.
Smatt litt på den. Alle norske makroøkonomer støtter opp under en politikk hvor penger tas ut av en økonomi med 200 000 ledige, for å kunne sette midler på sparekontoer i utlandet med negativ avkastning.
I filmen ender det godt ved at det brede publikum tar imot Beatles sitt repertoar med stor begeistring. Folk gjenoppdager gammel visdom og alle blir lykkelige.
En slik ‘happy end’ for 2021 håper jeg også på for det norske arbeidsmarked.
Før eller siden vil også norsk økonomisk politikk gjenvinne sitt fokus på å skape full sysselsetting og slutte å være sykelig bekymret for oljefondets saldo. Hjelpe sårbare grupper vekk fra rus. Hjelpe de unge ut av trygdetilværelsen, til en ny deltagelse i arbeidsmarkedet. Slikt vi var så flinke til før i tida.
Det er en bra film. Den mest effektfulle scenen i filmen er når Himesh Patel sin karakterrolle spiller Yesterday for sine intetanende venner. Det fikk meg til å lure på hvordan det må være å høre denne vakre sang for første gang.