Stock prices have reached what looks like a permanently high plateau

Irving Fischer var en amerikansk professor i økonomi, og uttalte disse skjebnesvangre ord høsten 1929 på spiret av den inntil da største børsboble verden hadde sett.

Selv var han fullinvestert dagen det smalt. Tapte alt han eide gjorde han. Ikke for det, han hadde en fornuftig liste av argumenter for hvorfor børsen bare kunne stige denne skjebnesvangre høsten:

Dyktige sentralbanker

Dereguleringer

Fantastiske bedriftsledere

Nye teknologier

Sterk produktivitetsvekst

Tamme fagforeninger

Høres dette kjent ut?

Børsoppgangen på slutten av 1920-tallet ble til krakk ved overgangen fra en meget løssluppen pengepolitikk med høy kredittvekst, til sterk innstramming fra en bekymret sentralbanks side. Et omslag vi fortsatt skal frykte.

I fjor la sentralbanker flest om til en sterk ekspansiv pengepolitikk. Skulle de snu brått, er vi ille ute. Også denne gang er det fare for at sentralbankene trår feil. Men skulle de bare klare å holde seg i ro, vil jeg kunne gjøre Fischers ord til mine egne. De enorme kontantstrømmene av i dag burde sikre stigende aksjekurser i lang tid fremover – men hvis og bare hvis sentralbankene holder seg i ro.

Sentralbanksjefer må ta innover seg at så lenge spareoverskuddene i privat sektor er enorme, så vil arbeidsmarkedet forbli vanskelig. Et svakt arbeidsmarked vil i sin tur gi problemer med tendensielt for lav lønnsvekst til at noe fornuftig inflasjonsmål lar seg realisere over tid. Derfor må rentene i sentralbankene forbli minimerte.

Betydningen av kontantstrømmer er lett å undervurdere. Under den usedvanlig sterke børsoppgangen i 1999 og 2000 ble de sterke amerikanske statsfinansene, med store overskudd på statsbudsjettet, brukt som argument for hvor sunn økonomien var. Mulig det, men en økonomi som har usedvanlige og unikt store overskudd i offentlige budsjetter må ha tilsvarende negativ kontantstrøm i andre sektorer. Og USA hadde da (som alltid) negativ driftsbalanse mot utlandet.  Så hvem hadde offentlig sektor og verden for øvrig overskudd mot? Jo, privat sektor selvfølgelig! Husholdninger og bedrifter slet med vanvittig negativ kontantstrøm, og var dermed blottlagt for farene et uår, en krig eller et børskrakk kunne medføre.

Derfor slo nedturen på NASDAQ-børsen, og nedgangen i etterspørselen etter investeringsvarer i 2001, så hardt inn i økonomien. Husholdninger og bedrifter måtte plutselig snu om, spinke og spare, for å kunne gjenopprette helsen til sine finansielle balanser.

Noe slikt vil ikke skje i år, fordi det skjedde allerede i fjor.

Koronapandemien ga oss et skarpt fall i produksjon og sysselsetting, men samtidig et hopp i finansiell sparing. Tvangsparing om du vil, gitt at folk måtte droppe dyre utenlandsferier og hotell/spa opphold. Mye likviditet hopet seg opp på lønnskontoer. Dyr kredittkortgjeld ble raskt nedbetalt.

For å hindre at dette bykset i privat sparing – med motsvarende nedgang i privat forbruk – skulle gi massearbeidsledighet, la nær sagt alle land om til en mer ekspansiv finanspolitikk i løpet av fjoråret. Budsjettunderskuddene i statlig sektorer ble større enn vi noensinne har sett i fredstid.

Men disse OFFENTLIGE underskuddene ble motsvart av ditto private overskudd. Helt motsatt av det vi så i 2000 og 2001. Forskjellen i privat sektors kontantstrøm fra den gang til i dag er som kølsvart natt til blendene lys dag. Den gang levde vi i luksusfellen. Nå renner lønnskontoen over, selv om rentene på innskudd for lengst er satt til null.

Euro-landene hadde i fjor om lag 8 pst av BNP i statsfinansielle underskudd til tross for at statsrentene er negative på det meste av kontinentet. Men Euro-området hadde et overskudd på sin driftsbalanse på om lag 3 pst av BNP. Summen av disse kontantstrømmene, hele 11 pst av BNP, ble brukt av privat sektor til nedbetaling av lån, innskudd i bank og kjøp av verdipapirer.

Disse midlene fant også sin vei til verdens børser. De europeiske børsene er relativt teknologifattige. Derfor måtte europeere ta midlene sine til Nord-Amerika og Nordøst Asia for å få en eksponering inn i fremtidens næringsveier. Både i USA, Kina og Japan vasser privat sektor i finansielle sparemidler, men strømmen av investeringsmidler fra ‘den gamle verden’ til disse områdene var sterk, noe som ga rakettfart på teknologiaksjer.

Og mere er på vei. I USA vedtas nå en ny stimulipakke som vil gi nye tusenvis av milliarder kroner i statsfinansielle underskudd. Med motsvarende overskudd i andre sektorer. Mye vil havne på amerikanernes hender, men en god del finner veien til resten av verden takket være økte  importlekkasjer til USA. Og før eller siden kommer disse midler på sparekontoene til ulike folkeslag.

Så børser verden rundt er også i år godt understøttet av at folk må gjøre noe annet med sparepengene sine enn å ha dem på en bankkonto.

Undertegnede har ingen tro på at rentene kan stige i tiden fremover, annet enn ved at sentralbankene skulle tabbe seg ut. Feilskjær de raskt vil kunne rette opp ved å senke rentene tilbake igjen.

Derfor anbefaler jeg folk fortsatt å sette sine langsiktige sparemidler inn i aksjemarkedene. Ja krakk kan komme, men før eller siden vil børsene hente seg inn igjen, så lenge avkastningen på alternative sikre plasseringer er så dårlig som de ser ut til å forbli til nær evig tid.   

Så kanskje gjør jeg samme tabbe som professor Fischer når jeg erklærer at aksjemarkedene fortjener sine rekordnoteringer. Men så lenge sentralbankene ikke gjør noe overilt, og inntil neste pandemi eller storkrig bryter ut, ser det ut som om:

Stock prices have reached what looks like a permanently high plateau!