Skjebnen til det vi lever av

Artig å kunne skrive disse linjer fra hjemmekontor iført en lusekofte fra det forrige årtusen. En fin dag har det vært. Jobbe litt før frokost, litt før lunsj, litt før middag, og litt etter middag helt frem til leggetid. Livet er herlig!

Arbeidet i dag har bestått i å lese og kommentere regjeringens velskrevne og innholdsrike Perspektivmelding. Dokumentet gjennomsyres av mantraet til norske makroøkonomer: Humankapitalen er det viktigste! Finansiell formue og oppgradert infrastruktur med maskiner er kjekt for et land å ha, men ‘arbeiderkapitalen’ er det viktigste. 

Denne arbeidskraften skal både fordeles på våre ulike næringsveier, og gjerne skape nye jobber i nye bransjer for Norges nye mennesker.

De langsiktige prognosene for den norske befolkningen preges av eldrebølgen. Faktisk vil yrkesbefolkningen være marginalt mindre i 2050 enn den er i dag skal en tro Statistisk sentralbyrå (SSB). Ser en bort fra de store byene er det for resten av gamlelandet snakk om vesentlig nedgang i de aldersgrupper som utgjør muskelen i vår yrkesbefolkning.

Det er noen enkle grep som kan tas for å bedre befolkningsveksten på 40 års sikt. Man kunne gi en halv million kroner i pensjonspott per barn til de fødende kvinner. Disse pengene kan føres utenom vanlige budsjetter, da det tross alt er overføringer fra én pensjonskasse (oljefondet), til mødrenes individuelle pensjonskontoer. Antall fødsler ville øke.

Vi kunne også øke innvandringen. Mange kommuner ønsker seg innvandrerfamilier – gjerne flyktninger. Vi kunne også lære av Finland som satser på å tiltrekke seg de såkalte digitale nomadene, eller andre yrkesgrupper som har lyst til å flytte til Norge for å bo her noen år. Sist, men ikke minst, har koronapandemien lært oss at sesongarbeidere burde få bo i Norge hele året.

Men hvis dagens relativt strenge innvandringspolitikk videreføres, samtidig som vi velger å straffe mødre for holde Norge i live, da vil SSBs dystre prognoser trolig slå til.

I så fall må produksjonen per arbeider stige mer enn før, hvis en ønsker solid BNP-vekst. Men det kommer neppe til å skje. Nær utenkelig er det.

Det viktigste argumentet for at Norge vil få stadig lavere produktivitetsvekst er den såkalte Baumol-effekten, oppkalt etter økonomen som påpekte at vareproduserende næringer har høyere produktivitetsvekst enn tjenesteytende næringer. Tenk deg et fabrikkanlegg hvor produksjonen per arbeider øker systematisk år for år, i kontrast til en strykekvartett. Mozarts kvartetter tar akkurat like mange mennesker akkurat like lang tid å spille i dag som for 250 år siden.

Derfor vil industrien og landbruket gradvis sysselsatte en stadig mindre andel av befolkningen. I dag har mange industriland – også Norge om lag 8 -10 prosent av arbeidskraften i industrien, og bare 3-5 prosent i primærnæringene. Om 40 år vil disse andeler trolig halveres.

Dette er på mange måter en suksesshistorie, da vår effektivisering av vareproduserende næringer har gitt rom for langt større sysselsetting i tjenesteytende næringer, og ikke minst i trøste- og bæreyrkene, enn vi ellers kunne oppnådd. Men helseinstitusjoner og skoleverket har langt lavere produktivitetsvekst enn industri og landbruk.

Derfor er det uunngåelig at produktivitetsveksten i gjennomsnitt vil falle i årene fremover etter hvert som stadig flere jobber i næringer som de færreste av oss ønsker skal bli maksimalt effektive. Vi ønsker jo ikke at sykepleiere skal stappe mat og medisiner ned halsen på våre gamle, ei heller ha 40-50 elever i barneskolens klasserom. Vi ønsker ikke effektivitet i disse tjenestene, men kvalitet.

Figuren under viser ulike baner for produktivitetsveksten i årene som kommer, hvor det verst tenkelige utfall er de senere års utvikling. Det er vel heller riktigere å si at dette (den røde linjen) er den best tenkelige bane. Langt mer sannsynlig er det at produktivitetsveksten faller videre i årene som kommer, enn at den vil holde seg på dagens nivå.

Finansministeren gjør også et poeng av at vi kan ikke innføre sekstimersdagen, men all erfaring viser at jo rikere vi blir desto mer fritid ønsker vi. Hvis folk foretrekker fritid og dårligere økonomi, fremfor overtidsarbeid og en fet lommebok er det hverken tragisk eller irrasjonelt. Det er bare sånn vi vil ha det.

Sekstimersdagen kan imidlertid også gjøre det enklere å holde de gamle i jobb. Ta det som en mulig gevinst for finansministeren. Gamlinger på Stortinget!

‘’Gjemmekontor’’ er bare et nytt steg i den retning. Den effektive arbeidstiden (inkludert reisevei) er blitt kraftig redusert gjennom fjoråret for de av oss som har hatt glede av å kunne jobbe hjemme. Alternativt kan man gjøre som undertegnede og erstatte tapt reisetid med enda mer morsom jobbing.

En skjebne jeg i min lusekofte unner våre etterkommere.  Livet i 2060 blir nok like herlig for mine etterfølgere som det er for meg, men ikke stort bedre.

Mange land får den samme utvikling. Våre barn og barnebarn får bare den norske varianten av den demografiske skjebne vi deler med de fleste av våre naboland. De får omtrent det samme liv som deres forfedre har i dag.