Det var en gang en lykkelig og rik kroeier som serverte de mest fantastiske retter til bygdas befolkning. Hans kone og tre barn jobbet lange dager. Hele familieformuen ble investert i nytt kjøkkenutstyr og til innkjøp av de mest elegante møbler som var å oppdrive. Men plutselig kom pandemien til landet. Kroen ble nedstengt. Både hjem og hytte gikk tapt. Og i det herrens år 2021, sover hele familien i et busskur, hvor venner og kjente leverer litt rifla pommes frittes fra tid til annen. Sier vi snipp snapp snute…..?
Det som overrasker mest med korona-pandemien er ikke hvilke følger den har fått, men at den i det hele tatt er her.
Smartinger som Gro Harlem Brundtland har kanskje lenge advart mot at noe slikt kunne skje, og i næringslivet har vi noen få eksempler på bedrifter som var kloke nok til å ta ut en dekkende forsikring. (Wimbledon-turneringa gjorde så, og fikk dekket alle sine tap).
Men for meg var det et sjokk at Norge kunne stenges ned av en pandemi.
Nå, noen måneder etter at pandemien kom til landet, er det ikke så lett å bli sjokkert lenger. Nær sagt uansett hvilken vei den skulle ta i fremtiden.
Korona-pandemien har skapt både vinnere og tapere. Alle aktiviteter som preges av menneskelig trengsel har lidd nød, mens digitale sfærer har vokst. Jeg er ikke alene om å ha tatt kvantesprang inn i den nye tid takket være hjemmekontor. Nye måter å jobbe på har vi også fått, med bedre bruk av digitale kommunikasjonsflater og arbeidsverktøy som vi kommer til å fortsette med i fremtiden. Bruk av kontorareal per ansatt, antall forretningsreiser og omfanget av fysiske konferanser vil garantert falle i årene som kommer. Selv etter at vi får bukt med basseluskene.
De deler av reiselivet som baserer seg på internasjonal turisttrafikk har lidd, mens de som lever av nordmenn som holder seg hjemme har blomstret. Boligmarkedene har klart seg overraskende bra. Kulturarbeidere fra Vardø til Halden er hardt rammet av nedstengninger. Osv.
Dette er bare noen eksempler på hvordan koronapandemien endrer vår fremtid. Endrer på hvilke valg vi kommer til gjøre selv lenge etter at denne pandemien er over. Ikke minst i hvordan vi tilpasser oss i yrkeslivet.
Alle bedrifter i næringer som nå er hardt rammet vil erkjenne at fremtiden er mer usikker enn de tidligere trodde den var. Jeg sier ikke at risikoene har økt, bare at nå – for all fremtid – kommer investorer og banker til å ta høyde for at pandemier og nedstengninger kan ramme oss når som helst. Som lyn fra knallblå himmel. Farer som alltid har vært der, men som vi inntil i fjor dessverre neglisjerte.
Bedriftene må skaffe seg force-majeure-klausuler i sine leiekontrakter slik at de kan komme seg ut av faste utgifter ved neste pandemi. De må forsikre sine lån, slik at gjelda kappes når katastrofen igjen inntreffer. Eierne av barer, restauranter og treningssentre blir nok fremover mer forsiktig med å stille egen bolig som sikkerhet for sin virksomhet. Kravet til egenkapitalavkastning vil øke. Det blir i det hel tatt dyrere å drive hoteller, restauranter, helsestudio og alle de små koselige butikkene som ble så hardt rammet i fjor, enn det var i 2019.
Og ungdommen vil seg vekk. Over til trygge jobber i det offentlige, eller i næringer som har skutt fart under pandemien. Det å ha en fast og sikker stilling med ordnede pensjonsforhold ser svært så forlokkende ut etter et kaotisk 2020. Dessverre er det ikke nok jobber til alle i selv den enorme norske offentlige sektor. Det blir en hard kamp på tørre karakterer for å skaffe seg et sikkert utkomme.
Og det blir heller ikke nok trygge heltidsstillinger i privat sektor til å kunne håndtere massene av unge håpefulle som ønsker seg et sikkert utkomme som grunnmur i sine liv. Mange må ta til takke med prosjekter, konsulentbetingelser og deltidsarbeid. Og i siste instans skape sin egen arbeidsplass. Sin egen kro!
Slik var det også før korona kom til landet, men en ekstrem høykonjunktur i utelivs- og i kulturbransjen mm dekket over hvor sårbare vi alle var for at samfunnet kunne tvinges i kne. Utelivsnæringen var i 2019 ‘den nye industri’.
Når politikerne skal se over tiltak for å hjelpe oss alle komme gjennom disse uår, må de tenke på hvilke langsiktige konsekvenser pandemien vil få på folks yrkesvalg, satsinger i enkeltmannstiltak og risikotaging i yrkeslivet. Japanske erfaringer tilsier at mange år med stagnasjon gjør ungdommen mer konform, forsiktigere enn tidligere kohorter, og mindre risikovillig enn sine mødre var.
Mitt tips er at noe slikt også kan skje her. Folk flest trenger ikke et større utkomme enn det en heltidsstilling i vår offentlige sektor kan skaffe til veie. Hvorfor risikere enorme økonomiske skader for å få penger man strengt tatt ikke trenger, ved å velge å satse på egen bedrift?
Derfor syntes jeg det er så viktig at man er raus i dagens situasjon. Folk vil ikke huske festtalene, men de vil ivrig diskutere pandemiofrenes skjebne lenge etter at samfunnet har vendt tilbake til det normale.
Derfor er det svært så viktig at politikere av alle farger forstår at skadeskutte gründere trenger en håndsrekning. Selv Karl Marx var glad i et godt restaurantmåltid.
Kroeierens tragiske skjebne må ikke bli et sant eventyr, som alle ungdommer lærer seg utenat. Det vil ødelegge for landets fremtidige evne til vekst og innovasjon.
Om det koster noen milliarder å hjelpe våre gründere i dagens pressede situasjon får det så heller være. Trolig er det bedre å hjelpe vår kreative klasse komme seg velberget igjennom pandemiens mørkeste øyeblikk, enn å gjøre som i dag, hvor vi prioriterer kjøp av europeiske statsobligasjoner til negativ rente.