Allerede før årsskiftet var det behov for lavere renter i Norge. Bare les fra Holden-Rapporten som kom like før påske:
Utviklingen gjennom 2019 indikerte at oppgangskonjunkturen var over allerede før utbruddet av koronaviruset i Norge. I fjerde kvartal 2019 var veksten i BNP Fastlands-Norge 0,7 prosent, målt som årlig rate, og avmattingen i aktivitetsutviklingen var relativt bredt basert. Veksten i siste halvdel av 2019 var dermed klart lavere enn anslagene på trendveksten til Norges Bank, Finansdepartementet og Statistisk sentralbyrå for denne perioden.
Etter at korona krisen ble tatt på alvor av våre myndigheter, kom signalrenten i Norges Bank raskt ned til en historisk bunn: 0,25 pst. Likevel er det mye tyder på at spareraten, som steg til unormale høye 9 pst allerede i fjerde kvartal i fjor, har økt kraftig videre.
Meldinger om nedgang på 80-90 pst i omsetningen til store kjøpesentre i hovedstadsområdet, vitner om at en pasifisert, og hjemmesittende befolkning kutter sitt forbruk brutalt. I sommer er det fullt mulig at norske husholdninger får en sparerate på 15-20 pst. Kredittveksten til husholdningene er trolig på vei til å bli negativ, all den tid BNP-veksten kan bli minus 10 pst i andre kvartal i år.
Spørsmålet er om renten noensinne kommer opp igjen hvis kredittveksten forblir lav. En problemstilling som kan besvares teoretisk og empirisk.
Lærebøkene postulerer at rentekutt har netto positive effekter på aggregert etterspørsel etter varer og tjenester. En tro som får sentralbankene i disse dager til å sette rentene stadig dypere ned i negativt lende der inflasjonen er minimal. Men effekten av rentekutt på etterspørselen etter goder er trolig svakere enn før.
Befolkningene blir eldre i gjennomsnitt, mens vi har et langt større ansvar for våre pensjoner enn tidligere generasjoner hadde. Nå har de fleste ansatte i privat sektor innskuddsbaserte pensjonsordninger, hvor din pensjon blir beroende på avkastningen av de forvaltede midler. Pensjoner som rammes av manglende renteinntekter.
Den østerrikske økonomen Böhm- Bawerk lagde på slutten av 1800-tallet, 3 grunner til at renten burde være positive:
1. Folk må kunne forvente at deres inntekter i fremtiden blir bedre enn i dag
2. Folk tillegger dagens konsum større vekt enn morgendagens
3. Verdien av mange produkter vokser over tid
Det siste punkt, tanken om at bonden lar trærne vokse så lenge de vokser prosentuelt mer, enn renta i banken vil gi, betyr ikke så mye i våre dager.
De to andre punktene er imidlertid svært så viktige å diskutere. Det første punktet var en selvfølge for få år tilbake i de fleste land på kloden. Men folk i næringer, bygder og byer i strukturell tilbakegang kan ikke regne med at tidene blir bedre i overskuelig fremtid. Barn fryktes å tjene systematisk mindre enn sine foreldre. I slike familier, og samfunn er det god grunn til å spare for fremtiden, selv til negativ rente.
Det andre argument for en positivt rente er en velkjent psykologisk svakhet hos unge mennesker. De lever litt for mye i nuet uten å tenke tilstrekkelig på at de skal ha noe å tære på når dere yrkesliv ebber ut, eller tar helt slutt. Men også her er det endringer. Gjennomsnittsalderen i befolkningen øker, og oppmerksomhet rundt pensjoner har blitt langt større enn før.
Selv unge mennesker på jobbintervju i Eika Gruppen er raske til å ta opp pensjonsordningene våre i samtale. Noe min generasjon aldri gjorde da vi søkte arbeid. Så det er kanskje ikke så rart i at folk flest sparer mye, litt uavhengig av hva avkastningen på pengene er.
Og så lenge de sparer mer enn andre ønsker å låne, vil det være press ned på renta i Norge.