Økonomer og virus

Det var en overskyet vårmorgen i Oslo-fjorden 9.april 1940.

– Kommandant, Blücher nærmer seg Oscarsborg, skal jeg skyte den i senk?

– Nei, menig Sønsterud, min kostnads-nytte analyse tilsier at det mest lønnsomme er å slippe dem frem til Oslo. Bestill Kampen Janitsjar til Honnørbrygga. Jo varmere velkomst vi gir nazistene, desto snillere mot de innfødte vil de være når de styrer landet! Sønsterud, vink med matroslua når Blücher passerer!!!

Ja, slik kunne det gått, hvis kommandanten tenkte på å minimere kostnadene ved krigsutbruddet i 1941. I vår tid er det mange økonomer som prøver seg som epidemiloger og gir vurderinger av hvor lenge dette vil vare, og når man bør slippe opp for tiltakene som er gjennomført. Hva som er mest samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Så her følger det opp noen vurderinger av hvordan vi økonomer bør stille oss, og litt om problemene våre eksperter har når de skal kommunisere. Min egen amatørmessige anbefaling, gitt at fremtidige generasjoner kommer til å huske hvordan vi håndterte denne krise.

Først, en melding til mine kollegaer, bare for å klargjøre: Si nøyaktig hva dere vil. Det er viktig for ettertiden at debatten er fri og ærlig. Kjør i vei med vurderinger av virus, sykdom, kostnader, lønnsomme strategier osv. Dere om det.

Selv tenker jeg mer på ankomsten av korona viruset på norsk jord som en enestående krise. En krise som vil koste samfunnet noen kroner. I det lange løp er det ikke så nøye for meg hvor mye vi må betale. Vet du hva motstandskampen mot den nazistiske okkupasjonsmakt kostet? Har du noensinne vært opptatt av denne regning?

Spesielt i en tid hvor vi plasserer tusenvis av milliarder kroner av våre sparepenger til negativ rente i utlandet må jeg bare erkjenne til leseren, og jeg håper det blir mellom oss: Jeg gir fullstendig blaffen i hva det vil koste for Norge å komme gjennom denne krisen. Couldn’t care less.

Men jeg bryr meg sterkt, ja det er faktisk alfa og omega, om hvordan vi håndterer denne krisen. Gjør vi det som en samlet nasjon, eller gjør vi det som idrettskonkurranse med vinner på toppen av seierspallen, og tapere som er nedrykkingstruet, og det ofte til skjærsilden.

Og litt som kampen mot nazismen, så aner jeg ikke hva hvor lenge det tar, vet ikke hva som trengs for å nedkjempe fienden, bare vet at denne kampen må vi ta. Vi kan ikke vite om vi kommer til å vinne, men denne kampen må vi ta. Vet ikke engang om den lar seg vinne. Like lite som gutta på Oscarsborg kunne vite om nazismen lot seg stoppe.

Noen har regnet seg frem til at prisen per reddet liv bare blir for høy. La basseluskene skylle innover hele Norge, og la mannen med ljåen ta med seg de svakeste dyr i den norske befolkning. Tenk så fint, vi sparer jo litt på alderspensjonen, hvis noen gamle dør. GOOODIE!

Men, nei det er ikke slik jeg vil at fremtidige generasjoner skal huske oss. Vi får ta de kamper som måtte komme. Stenge ned. Ja, det er mange som vil tape mer enn andre. Vi får bare hjelpe dem som godt vi kan. Også vi vil ha folk blant oss, som motsvarer tidligere generasjoners krigsprofitører. Ikke noe å gjøre med dem. Men for alle oss andre så er og blir det en felles kamp.

Ikke en kamp med våpen, men mot kjedsomhet og psykiske lidelser som kan oppstå og forverres av at man murer seg selv og sin familie inne.

Det jeg har skrevet ovenfor skulle jeg ønske at noen kunne si. Leger og politikere står i fare for å skape større problemer enn nødvendig, når de legger ut på sine vurderinger av virus, økonomi og politikk. Dette er ikke tiden for gjerrighet.

Ikke tell kroner som en gammel gnier krokrygget over sine regnskaper som skotter litt på hodet, titter opp med et blodsprengt venstre øye: Hva, skal du enda flere skillinger?

Folk har i nedgangstider en lei tilbøyelighet til å høre på de mest optimistiske aksjemeglere. Meglere som gir håp. På samme måte vil engstelige menneske lytte mest til hva den mest optimistiske legen måtte si, ikke pessimistene. Det hjelper så lite at fire av fem overleger sier at folk må holde seg hjemme, hvis den femte sier at det er helt ok å ta seg en fest av og til.

Når kommandanten så det mektige krigsskip Blücher nærme seg, vel vitende om det bare var fortroppen til verdens største militærmakt, så sa han ikke til sine menige noe om at vi får vurdere saken, her er det kostnader og nytte å ta hensyn til.

Nei, han brølte: ILD!