Den illusoriske normale rente

 – Kandidaten vet når han skal fiske en fisk, men ikke når han skal hogge et tre!, utbrøt min gamle professor Finn R. Førsund, den gang, for over 30 år siden, hvor vi rettet eksamensoppgaver i grunnfag Samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.

Fra pensum lærte man skulle ta opp fangsten når den prosentuelle vekst i Doggerbank var lavere enn renten i Bøndenes Bank. Vokste imidlertid fisken med 5 pst i året, mens bankrenta var 3, ville det være et par prosentpoeng i avkastning å hente på å holde fiskekapitalen i havet. En analyse hvor man så på alle kapitalgjenstander, penger, bygg, aksjer, fisk og tre under ett.

Men hvis kandidaten bare forsto at det gjaldt for fisk, hadde han bare vist at var flink til å pugge, vist at han ikke fått med seg det universelle poeng: Rentene styrer avkastning og investeringsbeslutninger overalt. Den samme rente må sees opp mot den prosentuelle veksten i skogen. Jo lavere rente i banken, desto mer skog får stå.

Disse tanker meldte seg da jeg leste igjennom sentralbanksjefens CME-tale i går. Norske makroøkonomer har en tendens til å si noe sånt som lav rente står i fare for å blåse opp boligverdier og investeringer i bolig, til faretruende nivåer. Og bare boliger. En boligboble som truer resten av det gudsfryktige og uskyldsrene samfunn. Imidlertid virker renten i alle næringer. Alltid uansett. Det står til stryk om en ikke behandler alle investeringer likt.

I går fikk vi også en velskrevet blogg på Norges Banks hjemmesider. En nyvinning fordi den får frem poenget med at immaterielle investeringer, av type ‘kostnader ved digitalisering’, ikke hensyntas nok når makroøkonomer beskriver investeringsforløpet til bedriftene i Norge.

Og ja, investeringene er ekstremt høye, uten at forfatteren, som åpenbart er en begavet økonom, hensyntar at ja – som det meste annet så er disse investeringer dratt opp av renta.

Hva er så implikasjonen av at alle investeringer i de fleste bransjer – også de store offentlige vei- og jernbaneutbyggingene – dras opp av lave renter?

Jo først får vi et midlertidig inflasjonspress, når alt settes i sving – og det samtidig. Deretter får masse ny kapasitet som gir reduserte vei, bolig og husleiekostnader over tid. I dagens avis får MDG delvis skylda for nedgangen i husleier for butikker i Oslo Sentrum. Men i virkeligheten er fallende husleier på eksisterende butikklokaler den logiske implikasjon av den rentedrevne investeringsbølge som norsk detaljhandel har bevilget seg – takket være de lave rentene.

Oppsummert: Kraftige rentefall til nye historiske bunner gir en inflatorisk investeringsbølge som avløses av en deflatorisk trend. Etter at alle de nye veiene, bruene, jernbanene , butikker, boligene, kontorene, fiskebåtene og maskininstallasjoner er tatt i bruk, får man bredt baserte deflasjonsimpulser. Impulser som må motes med nye rentekutt.

I Sentralbanksjefens CME-tale sa Øystein Olsen :

Den nøytrale renten er ikke observerbar og må anslås. I pengepolitisk rapport legger vi til grunn at den nøytrale realrenten i Norge nå er rundt null. Bak anslaget ligger beregninger fra en rekke ulike modeller. Som vi ser av figuren, viser disse beregningene at den nøytrale renten de siste 20 årene har falt ned mot et historisk lavt nivå nær null. Med et inflasjonsmål på 2 prosent betyr det at ved å sette styringsrenten til null, er det mulig å få realrenten ned mot to prosentenheter under sitt likevektsnivå.

I perioden 2009-2019 var Norges Banks foliorente i gjennomsnitt nær 1,25 pst. I disse år har vi hatt negative realrenter. Det er derfor vi har hatt et høyt investeringsnivå i de fleste næringer. Det er derfor norsk økonomi ‘går bra’.

Disse investeringer vil avle deflatoriske impulser som bidrar til å holde rentene lave også i det kommende ti-år. Noe som da også er priset inn i dagens markeder. Gitt at alle våre naboland skal holde en vesentlig lavere rente fremover enn før, er det naturlig at også norske renter vil normaliseres, hvis det går an å bruke et slikt inntrykk, på et vesentligere lavere nivå i det neste ti-år, enn i det ti-år vi nå avslutter. Måten vi havner der virkemiddelbruk ved kommende nedgangstider.

Kanskje realrenten er ‘normalt’ nær null. Men den har ikke vært nær dette nivå siden finanskrisen i 2008, og vil neppe bli det på 2020-tallet.

Nok en gang: Unormalt lave renter, gir overinvesteringer i i de fleste næringer, med deflatoriske impulser og behov for vedvarende lave renter, som resultat.

Alltid uansett.