Min karriere startet, tro det eller ei, med å assistere et forskningsprosjekt. ”Produktivitet i offentlig sektor’’. Et prosjekt som visstnok lever i beste velgående. Noe som også var formålet med mitt arbeid. Målet den gang var å skrive en utredning som sørget for at nye offentlige midler kunne bevilges til å forske på hvordan produktiviteten hos offentlige ansatte kunne bedres . Med andre ord var det ikke bare temaet effektivitet som var av interesse, men også det å bevilge. Lite ante jeg at prosjektet vil leve lenge, og kaste av seg midler til nye generasjoner av økonomer. Trolig fortsetter finansieringen her lenge etter at jeg har gått av med pensjon.
Jeg tenkte litt på min korte forskningskarriere da jeg hørte at Finansministeren i går holdt råd med en rekke toppøkonomer om hvordan produktiviteten bør økes – for andre nordmenn. I tiden fremover vanker det nok en god del penger til konferanser, forskning og utredning – samt nødvendig studieaktivitet i hyggelige byer i utlandet. Ikke Newcastle, Pittsburg eller Gdansk, men New York, Bali og Nairobi.
Dette produktivitetsarbeidet faller inn i et mønster hvor forsøkene på gode gjerninger leder til økt avlønning og spennende arbeidsoppdrag til de som bestiller oppdragene og arbeider med dem, men ikke nødvendigvis til så forferdelig mye mer.
En kan nesten snakke om at de gode gjerninger er avledningsmanøvre for det som er målet; selvrealisering for byråkrater og politikere. En øvelse som minner meg om Agatha Christies ”Klokkene”. Et mord skjer i en stue hvor det er plassert en rekke klokker av forskjellige typer, som viser ulike tider. Klokker som er en sentral del av mordgåten, inntil det viser seg at de ikke har noen sammenheng med mordet i det hele tatt.
Noen vil si dette er litt urettferdige anklager, og ja, jeg skal ikke være for hard. Økonomisk forskning har utrettet mye bra for den norske befolkningen, og det er kanskje ikke så store penger vi snakker om. Det er viktig å reise.
Likevel er det et utviklingstrekk at effektiviseringsarbeide har en tendens til å være resepten økonomer og politikere i sentrale strøk gjerne gir til alle andre enn seg selv. I litt for mange sammenhenger har jaget etter den ideale fordring den bi-effekt, at våre toppfolk kommer ganske pent ut av det, samtidig som de får realisert egne ønsker og drømmer.
Her er noen eksempler.
Det nye regjeringskvartalet. Oslo sentrum er blitt Norges største knute. Trafikale problemer, skyhøye boligpriser og utfordringer med sikkerheten er bare noen av problemene hovedstadsområdet sliter med. Men her vil jo gjerne politikere og byråkrater jobbe. På Norges dyreste tomter, hvor det er vanskelig å bygge, drifte og sikre arbeidsplasser MÅ det bygges. I denne ene sak er det rørende enighet fra Fremskrittspartiet til Rødt. Langt mer effektivt ville det være å flytte regjering og Storting nærmere hovedflyplassen hvor en lett kan bygge miljøvennlige, billige og sikre bygg. Byråkratene ville da kunne kjøre mot køene både til og fra jobb og ha kortere avstand til hovedflyplassen. Imidlertid er en slik flytting utenkelig. Det ville være et urimelig overgrep for de som i dag jobber i regjeringskvartalet – og for våre folkevalgte. I verste fall måtte noen flytte. Flytte nord-øst for Oslo. Skrekk og gru!
Kommunesammenslåinger, som jo kun skal gjelde småkommuner. Det er jo så ineffektivt å ha fire saksbehandlere i ulike kommuner. Samfunnet kunne ha spart in en hel stilling hvis de fire småkommunene ble til en. Mindre kantine trenger man, og færre kaffeposer må da kjøpes. De kommunale dorullene vil holde lengre.
Ingen skal derimot foreslå å slå sammen Asker og Bærum, eller at Oslo burde gå sammen med sine nabokommuner! De milliardene vi her kunne tjene inn, ville selvfølgelig være uvesentlige i forhold til tapet av lokaldemokrati. Alle må forstå at kommunegrensene til våre største byer er bevaringsverdige.
Konferanser. Intet internt samarbeidsproblem i offentlig sektor er smått nok til ikke å måtte løses på et hotell eller på Color Line. Riktignok har teknologien med webkameraer gjort de fleste konferanser overflødige, og ja, det er få aktiviteter som bruker så mye fossile brensler som dagskonferanser med overnatting. Men det ville være helt urimelig å redusere de offentlige ansattes reisedøgn. Deres reisegodtgjørelse ville jo også desimeres.
Aviser. Hørt om internett? Har egentlig det offentlige behov for å bestille en eneste avis?
Vel, ikke er jeg noe bedre selv, der jeg abonnerer på et utall aviser, reiser på konferanser nesten hver uke fra min bopel i Bærum, og jobber midt i Oslo sentrum. Jeg skal ikke kaste den første sten. Derfor vil jeg bare gratulere Norge med et nytt produktivitetsprosjekt som sikkert kommer med noen kramgode anbefalinger om hvordan arbeidere, bønder og barn må skjerpe seg. Et initiativ som krever mye reiseaktivitet, bestilling av bøker og aviser, deltagelse på globale konferanser (Rio kan anbefales nå som det er fotball-VM) og ekstrahonorarer.
Arbeidet med å bli mer effektiv blir bare viktigere og viktigere. Behovet for produktivitetsfremmende tiltak, i den øvrige delen av befolkningen, vel å merke, vil jo stige, desto flere av oss som koser oss med å skrive om disse temaer.