Det minner om en teateroppsetning, med fire akter, denne fortelling om konjunkturene.
Tenk på de strukturelle utfordringer som rammen rundt scenen, og kredittvekst som musikken i bakgrunnen. Da blir det lettere å få øye på fire klare faser i den senere tids norske konjunkturbilde.
Prisstigningstallene som kom i går viste et overraskende byks for januar, og markerer starten på den fjerde fase, unnskyld , den fjerde akt. Men hvordan startet vi?
Første akt var det uventede dyre lønnsoppgjøret i 2012, hvor lønnsveksten passerte 4 pst, uten at vi hadde motsvarende bedring i arbeidernes effektivitet. Differansen mellom de økte lønnsutgiftene og det produksjonen per arbeider maktet å vokse med, ga vårt tap av konkurranseevne, målt mot land som ikke hadde et slikt misforhold.
Dette var den første fase, hvor vi valgte en vei som ikke var bærekraftig. Ikke rart at den daværende regjeringen måtte sette i gang med et nytt Holden-utvalg, for å se på hvordan lønnsoppgjørene kunne forbedres.
Andre akt fikk vi i fjor vinter, da kronekursen var ubehagelig sterk, uten at renten ble satt ned. Litt på samme måte som i 2002 valgte Norges Bank å gi norsk økonomi et kostnadssjokk. Kombinasjonen av høye lønnstillegg, og senere, den sterke kronekurs, ble rett og slett for mye å bære for normale bedrifter. Altså, de bedrifter som verken hadde glede av fremgangen i energisektoren, eller kunne suge næring av vår systematisk voksende offentlige sektor.
Den tredje fase innledet vi i fjor høst, med gradvis svakere økonomisk vekst, fallende kronekurs og redusert tro på fremtiden. Boligmarkedene sviktet.
På nyåret er vi over i ’’stagflasjonsperioden’’. Ferske målinger av konsumprisene viser at både den samlede KPI og kjerneinflasjonen økte med 2,3-2,4 pst i året til januar. En inflasjon som både kan tilskrives innenlandske faktorer, og høstens svake kronekurs.
I dag er det også mye som tyder på at den innenlandske økonomiske veksten er svak. Varehandelen sliter og boligprisene flater ut. Kravene foran vårens lønnsoppgjør er relativt beskjedne. Stagnasjonen i økonomien med inflasjon, er trolig en forbigående fase. Det er lov til å håpe på en femte akt. En slags ’’happy end’’.
Før vi kommer til avslutningsnummeret, kan vi oppsummere de fire aktene slik: Først bevilget vi oss selv for store lønnstillegg (2012), deretter fikk vi en supersterk kronekurs (primo 2013) som innledet en periode med stagnasjon(ultimo 2013) og tilbakefall i kronekursen, som nå glir over i en fase med stagflasjon ( i skrivende stund).
Hva kommer nå?
Det er liten tvil om årets første måneder er tunge. Bekymrede husholdninger vil holde igjen på pengebruken nå som de både merker lav lønnsvekst og stigende konsumpriser. Bankene vil være forsiktige. Noen må belage seg på å måtte betale høyere renter og få skuffende små lånetilsagn, i det som forhåpentligvis kun er en overgangsperiode.
Fjerde akt, stagflasjonsperioden, er normalt forbigående, men gjør vondt mens det varer.
Femte akt, det som ligger foran oss, vil forhåpentligvis gi oss en munter avslutning på året.
Eksportnæringene skal stå for mye av moroa, godt hjulpet av en usedvanlig svak kronekurs. Måtte den forbli sykelig!
Godt humør og stigende overskudd i konkurranseutsatte bedrifter bør før eller siden smitte over på resten av ensemblet; skjermede næringer, husholdninger og bankfolk.
Vi har ingen garanti for at slike normale konjunkturomslag kommer, men det er lov til å håpe at vi ser en ny oppgang i norsk økonomi mot slutten av året – understøttet av lavere rente og en rausere finanspolitikk.
Som i de fleste forestillinger er det imidlertid ting som kan gå galt. Kina kan kollapse, kronekursen kan igjen styrke seg ukontrollert, og risikopremiene på de globale børsene kan stige, med børsfall som resultat. Oljeprisen er det ingen som rår med.
Men med litt flaks, og hjulpet av et omslag til klokere økonomisk styring i løpet av fjerde akt, har vi imidlertid grunn til å se høsten lyst i møte.