Premisset for de fleste norske boliganalyser er at vi har gitt opp distriks-Norge.
Norge må tenke litt nytt hvis vi skal ha håp om å løse dagens, og ikke minst morgendagens, utfordringer i det norske boligmarked.
De fleste analyser av det norske boligmarked ville stått seg på om de fulgte studenten Jens Stoltenbergs sitt tankeskjema, hvor han skilte mellom det å analysere bruken av bolig og verdsetting av boliger som investeringsobjekter.
Ta bruken av boliger først.
Til enhver tid har folk en viss betalingsvillighet for å bo i en leilighet, et rekkehus eller en enebolig. Denne ønskede husleie, om du vil, avhenger av bygdas vekst og velstand. Det avhenger av om det er tilflytting eller utflytting, og det avhenger av troen på fremtiden.
I Norge er denne ’ønskede husleie’ to-delt. I fem fylker, Oslo, Akershus, Rogaland, Hordaland og Sør-Trøndelag er den høy. I resten av Norge er den relativt beskjeden. Når våre politikere bekymrer seg for at ’det er dyrt å bo’ avslører de egentlig at de ikke har noe forhold til de fjorten fylkene hvor det er masse fine boliger, i vakker natur som kan leies for en rimelig penge.
Dette er faktisk hovedproblemet i det norske boligmarkedet. Nordmenn og spesielt ungdom søker seg til fem fylker. Kun fem fylker. Hvorfor? De ser kanskje at distriktspolitikken ikke fungerer etter hensikten. De hører politikere som i sin bekymring for bokostnadene på Majorstua i Oslo, avslører at de heller ikke noensinne har tenkt seg tilbake til distriktene. Og velgerne ser hvor penga går. Oslo skal snart , rett ved siden av den nye opera, få helt nye muséer. I Telemark, hvor mange av kunstskattene stammer fra, bygges det fint lite.
Ungdom (og politikeres) desperate behov for å bo i sentrum av byene gir seg naturlig nok utslag i prisene på boliger. Ikke bare får du en høy leieinntekt hvis du investerer i byboliger, du kan også vente videre sterk vekst i husleiene. En vekst som nettopp er betinget av at ingen tar distriktspolitikken på alvor.
Også når det gjelder boligprisene er det ikke landsgjennomsnittet, men forskjellene mellom de fem overnevnte satsingsfylkene i Norge, og de fjorten andre som er det mest interessante. I de fem heldige fylkene er kvadratmeterprisen for en omsatt bolig i juni i år 36 000 kroner. I røkla er den fattige 20 000.
Denne forskjell er IKKE gitt av vår herre, men er resultatet av vårt samfunns utvikling.
En utvikling som gir oss en skjebne: Sterk og selvforsterkende sentralisering.