– Vi skal passe på at det ikke skjer her, var Bernhard Bernankes nedsettende kommentar om Japans nå 20 årige kamp mot stagnasjon og deflasjon, rett før han overtok som USAs sentralbanksjef. Hovmod for fall?
SULPLIES
Nå er det japanerne som undres over at vi lærer så lite av Japans lange – og trolig evigvarende – stagnasjon. Her er en kort gjennomgang av de japanske erfaringene, lærdommer for Europa og USA – og hva det betyr for oss i gamlelandet.
Japan er en gammel kulturnasjon. Et par industrielle mirakler på 1900-tallet var dets minste kunst. Første mirakel fant sted i mellomkrigsårene hvor den gjestende Professor Joseph Schumpeter bemerket – Japanere ønsket å modernisere sin industri uten å forandre noe som helst annet.
Dette gjaldt også det andre mirakel, hvor nasjonalproduktet, drevet av sterk vekst for industrien, firedoblet seg i perioden 1955-1971. Veksten kom på tross av at primær- og tjenesteytende næringer ble beskyttet mot markedskreftene.
Under oljekrisen på 1970-tallet fikk Japans nye olje- og kredittavhengige økonomi sitt første alvorlige tilbakeslag med et kvantumshopp i energiprisene og mistillit fra utlandet. Japanerne lærte et par lekser: Minimer energibehovet og maksimer finansiell formue.
I dag bruker den jevne japaner om lag halvparten så mye energi som en amerikaner, og overskuddene i utenrikshandelen per innbygger er omtrent like store som amerikanernes underskudd er. Hadde amerikanerne i dag vært like energieffektive som japanerne er, ville mange av deres problemer vært løst.
På 1980-tallet fant japanerne raskt frem til nye trylleformler for vekst ved hjelp av sine sagnomsuste Keiratsuer, grupper av bedrifter som støtter hverandre gjennom tykt og tynt.
Det toppet seg for om lag 20 år siden. Optimismen var på topp. Eiendomsverdier skapte kanskje verdenshistoriens største finansielle boble, og japanske banker var en staket stund verdens mektigste. Verden fryktet total japansk dominans i en rekke industrinæringer.
Problemer både hjemme og ute
Men også i Japan sto hovmod for fall og viktige trender snudde i japanernes disfavør. Barnekullene begynte å synke, spekulasjonsbobler brast og den jevne japanske industriarbeider ble utsatt for endeløse krav om skjerpings og lønnsnedgang for å møte konkurransen ute. En gradvis sterkere valutakurs undergravde japanernes konkurranseevne og mange tradisjonsrike bedrifter måtte gi tapt for nye asiatiske konkurrenter. Bankene, som ofte var selve navet i ulike Keiratsuer, ga bedriftene billige lån, men det bare utsatte de nødvendige omstillingene som måtte komme. Verst for bankene var imidlertid moderniseringen av Japans mange ekstremt ineffektive tjenesteytende næringer som ga et skred av konkurser. Schumpeter så det kanskje ikke, men når industrien forvandles, endres alt – før eller siden.
Sentralbanken kjempet mot innenlandsk stagnasjon og den stadig sterkere yenkurs, ved å minimere rentene, men uten varig effekt. Landets samlede produksjon har de siste 20 år økte med om lag én prosent i året uten at vi har sett snurten av noe inflasjon.
So what?
Europa kan lære av japanernes erfaringer. De fleste europeiske land vil snart ha fallende befolkninger. Med sine mange forvaltningslag er offentlig sektor i mange europeiske land sterkt overbemannet i en æra hvor Brussels bare bestemmer mer og mer. I mangel av andre vekstimpulser må eksportnæringene få blomstre, noe som krever en svak Euro.
Sentralbankene i Europa vil følge i japanernes fotspor. Før eller siden vil også ESB sette rentene til japanske nivåer, uten at så veldig mye kommer til å skje med hverken innenlandsk etterspørsel eller valutakursen.
Skjebnen
Fatalister som de er, har japanere lenge innfunnet seg med sin skjebne – og det er kanskje nøkkelen til det å være en lykkelig japaner. Arbeidsledigheten er tross alt lav, landet har enorme overskudd på sin handelsbalanse og dets fordringer i utlandet er store. Fortsatt er Japans kultur ledende i verden på estetikk, moter og kvalitet – samt animasjonsfilmer og selvfølgelig Manga-tegneserier. Kriminaliteten er behagelig lav. Europeere og amerikanere skal regne seg som heldige hvis de i fremtiden får leve like godt som japanere.
Hva med Norge?
Også den norske krona trender sterkere. Fremfor å kjempe frem en høy rente i en verden hvor kapital generelt kaster lite av seg, bør vi lære å leve med stabile lave renter. Det kan være for sent. Våre klassiske industrinæringer stagnerer – og det er ikke mye til nysatsinger i makro. Til det er kostnadsnivået allerede for høyt. Bare se på børsens hovedliste. Den domineres i dag av forhenværende statlige virksomheter og forretningene til et par utflyttede milliardærer.
Det er også andre lærdommer. Nikkei-børsen har i lokal valuta mistet om lag to tredjedeler av sin verdi – i løpende priser – siden toppen for 20 år siden. Den store risikoen med oljefondets strategi, som i hovedsak er en passiv indekserings-strategi, er at Nikkeiens historikk kan være et forvarsel på hva børsene i Europa og USA har i vente. Faren med å være en passiv rebalanserende forvalter er at du alltid kjøper mer – også hele veien ned. Japans erfaringer har lært oss at selv i det som kanskje er verdens mest sofistikerte samfunn trenger det ikke å være meravkastning i aksjemarkedet. Det blir heller ikke noe renter å leve av. Norge har kanskje ingen andre alternativer enn å investere mer her hjemme – og spare mer.