I den senere tid har vi fått en rekke meldinger som tyder på at konjunkturoppgangen i verdensøkonomien nå går mot slutten – for denne gang.
Tall fra USA tilsier at vi får en kombinasjon av svakere økonomisk vekst og høyere inflasjon gjennom sommeren, mens den store byggeboomen i Kina nå ser ut til å gå mot slutten. I USA vil den allerede høye arbeidsledigheten nå gradvis stige, mens Kina må regne med en lengre periode med sosial uro. Blod vil flyte og det ser ut som den hittil så suksessrike Guangdong provinsen vil være episenteret for uroen.
Problemene til Hellas er imidlertid det som preger dagens avisoverskrifter. Det er synd at grekerne ikke får det til. Politikerne klarer ikke å samle seg om nødvendige tiltak for å stabilisere statsfinansene. De liker å bruke mer enn de skatter, noe de forøvrig har til felles med politikere i USA og Storbritannia. I motsetning til amerikanere og briter må imidlertid grekerne akseptere klare krav fra EU og IMF for å få låne nok midler til å overholde sine mange forpliktelser.
Jeg skal ikke være for skråsikker på hvor det greske drama ender, men alt tyder på at ringvirkningene blir store. Veksten i Europa har nå også har passert toppen. Alle europeere ser vel nå at vi lever i en farlig tid. Da er det også naturlig at investeringslysten og risikotagingen gradvis faller tilbake.
Likevel skal en ikke utelukke at det kommer noe godt ut av en ny periode med bare moderat økonomisk vekst. Vår absolutt eneste klode har begrenset med ressurser. Derfor kan ikke globale høykonjunkturer vare evig. I hvert fall ikke før vi får nye teknologier som kan dempe presset på naturressursene våre.
Lavere økonomisk vekst er selvfølgelig kjedelig for hærskaren av unge mennesker i Europa og USA som sliter med å finne seg jobb. I de fremvoksende økonomier hvor inflasjonen er til stor bekymring kan lavere etterspørsel imidlertid bidra til å stabilisere økonomien og roe gemyttene. Mange samfunn i Afrika , Latin Amerika og Asia er i realiteten ganske skjøre systemer hvor høy inflasjon ofte kan virke som en destabiliserende faktor. Lavere etterspørsel etter varer og tjenester vil redusere inflasjonspresset.
Alt – også konjunkturelle tilbakeslag – er godt for noe.
Rentene vil naturlig nok forbli lave i de fleste land som følge av denne globale nedkjølingen. Dette taper rentenistene på, mens låntagere som er i arbeid kan puste lettet ut. Norge, som er en betydelig finansiell investor på de globale markedene, ligger an til å blåse et par hundre milliarder kroner som følge av den senere tids kursfall på børsene.
Norsk økonomi vil preges av den globale avkjølingen på flere måter. Lavere vekst ute blir en ny bør for vårt hardt pressede næringsliv. På den annen side vil vi få lavere lånerenter for bedrifter og husholdninger enn vi ville hatt om den globale konjunkturoppgangen fortsatte med uforminsket styrke. Det er litt usikkert hvordan effekten på kronekursen blir da det går litt dårligere enn ventet – både hjemme og ute.
Til neste uke får vi Norges Banks siste inflasjonsrapport. Det kan være at den ikke fanger opp de siste ukers skuffende meldinger. Det ville være synd. En strategirapport fra sentralbanken som baserer seg på avlegse optimistanslag har liten verdi.