Federico Fellinis fantastiske fabel fra 1960 må være en av de flotteste filmene gjennom tidene. Røfflig oversatt som ”det gode liv’ er filmen en vakker historie om hedonisme, tro og tvil under den italienske høykonjunkturen på slutten av 1950-tallet.
Den har nok også inspirert mange både i Sør og Nord til å leve glade dager. Dessverre for sør-europeernes kreditorer, så gjør de det fremdeles.
Det er mange nøkkeltall som forteller oss om ulike aspekter ved den sør-europeiske krise, men det er handelsbalansen som kanskje gir det beste uttrykket for i hvilken grad sør-europeere klarer å sette tæring etter næring. Den gir uttrykk for hvor mye mer landene importerer til eget bruk i forhold til hva de makter å selge til sine kunder i utlandet.
Dessverre er det ikke mye hyggelig å melde. Handelsbalansen er egentlig ikke bedret i hverken Portugal, Hellas eller Spania siden krisen startet. Befolkningen i alle tre land må fortsette å redusere sin levestandard slik at de igjen nærmer seg balanse i utenriksøkonomien. Alternativet, økt eksport, blir det fort vanskelig å få til gitt deres manglende konkurransedyktighet. Økte oljepriser gjør vondt verre. Ytterligere nedskjæringer kreves.
