Den gode vilje

–          Kom, så skal jeg hjelpe deg, sa jeg til en eldre dame jeg traff på, da jeg var på vei hjem fra videregående skole en ettermiddag i de glade 1980-åra. Hun sto på toppen av en våt og sølete sti som slynget seg nedover åssiden. Jeg grep armen hennes, dro henne med meg, men overvurderte min egen styrke. Jaggu meg falt hun ikke. Skled i søla til hun traff et par våte busker. Høflig var hun. Hun takket meg for hjelpen, den snille damen som jeg prøvde å hjelpe. Mine beste intensjoner ga de mest katastrofale resultater.

Dett er en blogg om forskjellen på intensjons- og konsekvensetikk. Eller sagt på en annen måte: Gjør vi gode gjerninger fordi selve tiltaket ser flott ut, eller tenker vi nøye på konsekvensene våre gode gjerninger måtte innebære?  

Ta u-hjelpa. I mange land så yter nordmenn nødvendig bistand, men fortrenger vi ikke også hjemlandets gode krefter som så gjerne skulle hjelpe til, men som kvier seg all den tid proffe vestlige arbeidere tar saka? Eller tenk på krig. Når vi nå bomber litt her og der, har vi tenkt i gjennom alle langsiktige konsekvenser? Kanskje hovedgrunnen til at Nord-Korea ønsker seg atomvåpen er at landets generaler ser på TVen hver eneste kveld hvor verdiløst et konvensjonelt forsvar i Libya er når Nato først går inn med full tyngde.

Selv er jeg glad i u-hjelp og stolt over at Norge deltar i krigen mot Gaddafi, men jeg må innrømme at jo eldre jeg blir desto mer fatalistisk blir jeg til de langsiktige effektene av vår velmente tiltak.  Effektene av det vi holder på med i fjerne himmelstrøk med tusen-år gamle kulturer er trolig ganske beskjedne. Likevel, for min egen selvbildes del, så er det bedre å handle enn å bare sitte og se på lidelsene øke.

En diskusjon av konsekvenser er også på sin plass når finansfolk diskuterer hvordan Nord-Europa skal hjelpe kriserammede sør-europeiske land. Landene i sør lever over evne og må på en eller annen måte, og på et eller annet tidspunkt, redusere sin levestandard. Hjelp som fremskynder skatteøkninger og budsjettkutt er på sin plass, men vi bør være forsiktige med å gi dem ekstra midler til å videreføre sin livsstil hvis den ikke er bærekraftig.    

Derfor kan det godt være at mislighold og konkurs i sør er bedre enn velment, men bedøvende hjelp fra nord. Det ligger an til å bli en interessant høst i finansmarkedene hvis også de som bestemmer blir mer opptatt av langsiktige konsekvenser enn av å vise sin gode vilje.