Det nærmer seg jul, og som hør og bør er det tid for å runde av årets debatter. Her i form av min forståelse av lønnsoppgjørene og årets debatter rundt dem.
Lønnsoppgjørene er helt avgjørende for husholdningenes finanser og for inflasjonsmålet til Norges Bank. Med årene har sentralbanken vår blitt mer og mer fokusert på lønnsveksten. Sentralbanksjefen oppsummerte sitt syn på saken i årets CME-tale.
Sentral for all makroøkonomisk styring er en norsk variant av Phillips-kurven. En teori som tilsier at jo lavere den målte arbeidsledigheten blir, desto større inflasjon har vi i vente. En teori som ofte omtales for å være universell, men som historisk kun har fungert på nøye utvalgte tidsperioder i rike vestlige land. Japan har for eksempel som regel hatt en kombinasjon av lav lønnsvekst og lav arbeidsledighet.
Selv har jeg begrenset tro på at sammenhengen mellom lønnsvekst og arbeidsledighet i Norge kan beskrives av Phillips-kurven. Riktignok kan det bli kamp om arbeidskraften i nisjer av arbeidsmarkedet der tidene er gode, men neppe for en liten, åpen økonomi med et porøst arbeidsmarked mot naboland med vesentlig høyere ledighet enn vi har.
Nå som lønnsveksten er på vei ned i både EU, Storbritannia og Sverige vil også lønnskravene her hjemme dempes. I hvert fall i de delene av arbeidsmarkedet som ikke domineres av fagforeninger.
Men der hvor de fagorganiserte dominerer, rår den såkalte frontfagsmodellen (FFM). En av de store stridstemaer i året som snart er omme, er hvor godt denne modellen fungerer nå for tiden. Industrien går godt og lønnstilleggene er rause.
Før vi kommer til vurderingene av modellen, er det greit å forklare hva den er. LOs Roger Bjørnstad hadde en god gjennomgang av FFM forleden.
Det er viktig å ha en modell som de fagorganiserte aksepterer. Økonomer som ønsker seg noe annet enn FFM har lett for å glemme at alle hovedoppgjør må oppnå flertall blant gutta og jenter på gølvet.
Et annet aspekt ved lønnsoppgjørene som ofte glemmes er ordningen med Tvungen lønnsnemd.
Et tredje er at arbeidsmarkedspolitikken og trygdeordninger i det norske system bestemmes i nært samråd med fagforeningene. Ordningen med sykelønn er et eksempel på et gode som kan dempe lønnskrav hvis fagforeningenes ønsker hensyntas.
Men motoren for lønnsoppgjørene er det såkalte frontfaget, hvor én utvalgt næring – i Norge har vi valgt industrien – setter en ramme for andre deler av arbeidsmarkedet. Dette systemet gir høyere lønnsvekst i resten av økonomien enn mange bedrifter klarer, i år hvor industrien går særskilt godt. I slike år vil FFM virke inflasjonsdrivende.
I år hvor det går dårlig for industrien, så vil derimot FFM gi økonomien lavere inflasjon enn vi ville ha hatt fordi andre næringer (som ikke treffes av industriens uår), tvinges til å holde samme lave lønnsvekst som de utsatte industribedriftene.
I løpet av året har det vært mye diskusjon om hvor hensiktsmessig det er for et Norge med kun 230 000 industriarbeidere (7,5 prosent av arbeidsmarkedet) å fortsette å ha en FFM.
Angrepene kommer på to fronter. Den første angrepsbølge går på at industrien er uegnet som frontfag. Men uten at noen har kommet opp med et bedre forslag til en annen næring som kan ta industriens rolle.
Hvilket leder til hovedangrepet, nemlig at FFM bør avskaffes. Men nok en gang uten at noen klarer å foreslå et helhetlig alternativ til dagens system som innebefatter:
– FFM
– Tvungen lønnsnevnd
– Inntektspolitisk samarbeid
– Arbeidsmarkedspolitikk
Pensjonsreformer er på moten i mange land. Ikke alle får det til, med dramatiske konsekvenser for statsfinansene. Ta dagens situasjon i Frankrike. Landet har en skyhøy statsgjeld, og en almen pensjonsalder på 63 år, med lavere pensjon enn dette for utvalgte faggrupper. Det er ganske opplagt at Frankrikes gjeldsutfordringer ville vært mer håndterlig hvis de hadde gjennomført en reform av norsk type, med levealder justering av pensjonsalderen. Men dette får ikke franskmennene til. Tvert imot lover Marie Le Pen, som tippes av de fleste til å bli Frankrikes neste president, en lavere pensjonsalder.
Norge fikk det til. En skal ikke se bort i fra at nettopp det at vi har et robust og troverdig system for lønnsdannelsen, som fremforhandler resultater som makter å oppnå flertall på uravstemninger, er det som gjør det mulig å få til pensjonsreformer.
Et godt råd til alle piloter er å ikke slå av flymotorene dine før du har noe annet å erstatte dem med. Et like godt råd til økonomer av alle slag er å ikke ødelegge FFM uten å hoste opp noe bedre.
Tross alt, satser du på å fjerne alle forordninger, og slipper alt fritt, kan du ende opp på landeveien med lite igjen av verdi.