Etter lengre tids høyvann for alle former for kunstig intelligens (KI) og dets konsekvenser for energi, næringsbygg, arbeidsmarked og skatteinntekter, er det nå en understrøm på gang i de amerikanske verdipapirmarkedene. En fjære som trekker mye av fråden i KI-boomen tilbake til det store havet som verdensøkonomien utgjør.
Akkurat hvordan dette ender er ikke godt å si. Trolig er det ikke noen ende. Ingen Singularitet hvor maskiner overtar verden. Ei heller noen sugeeffekt på all verdens inntjening. Det er bare flo og fjære i en næring som vil forandre livet for de fleste av oss før vi vender tilbake til normal vekst og inflasjon.
Men likevel vil investeringer i, bruken av, verdsetting for, og skatteinntektene som kan oppnås, endres radikalt. Det er en ny normal vi snakker om.
For mine arbeider hører jeg gjerne på eksperter som Steve Eismann. Det er vel verdt å følge hans ukentlige podcast. Men han har et mer mikro- og markedsbasert perspektiv enn det jeg tillates. Jeg tenker mer på samfunnsutviklingen sett under ett. Derav kallenavnet ‘makroblogger’. Jeg har ingen råd å gi om aksjemarkedenes utvikling.
Utgangspunktet for denne nye industrielle revolusjonen er en verdensøkonomi med begrenset vekstevne. I hvert fall i OECD-området. BNP-veksten for de rike land er som trend antatt å være på 1-1,5 prosent per år. Dette er stort sett tungt gjeldsatte land, med enorm utstedelse av statsobligasjoner og uhåndterlige pensjonsløfter. Da sistnevnte er bare løfter samfunnet har gitt sine innbyggere, er det også pensjonsutbetalinger som gjerne ryker ved statsfinansielle kriser. Det å misligholde statsgjeld kan gruse nasjonen. Franskmennene står for tur til å ta denne hestekuren. Ja, deres statsgjeld er ute av kontroll, men den franske stat vil oppfylle sine juridiske forpliktelser overfor sine markedsbaserte kreditorer. Frankrikes heroiske pensjonsløfter, som frister med en allmenn pensjonsalder på 63 år, får heller brytes.
Men USA klarer gode 2 prosent BNP-vekst i år, og neste år. Også her er budsjettunderskuddene og markedsgjelden ute av kontroll. Den nye industrielle revolusjon gir imidlertid voldsom vekstkraft i mange næringer i det den bygges ut. Det er derfor også naturlig at forrige ukes mini-krakk i AI-relaterte aksjer trakk mye annet med seg i dragsuget. Direkte eller indirekte berøres det meste av amerikansk samfunnsliv av KI.
Klokere hoder enn meg får spå aksjemarkedenes utvikling frem mot jul, men jeg føler meg ganske sikker på at for makroøkonomien (altså BNP-veksten), så har de positive bidragene fra KI-utbygging nå passert toppen. I 2028 må en anta at fraværet av KI-investeringer vil kunne trekke BNP-veksten under den antatte trendvekst på om lag 1,5 prosent. Rentenivået kan falle mye hvis vi både får lavere BNP-vekst enn dette, samt de antatt sterke deflatoriske krefter som anvendelsen av KI skal gi de fleste næringer. Politikere kan lite gjøre i kommende år for å stimulere økonomien da skatteinngangen også vil svikte når KI-bølgen legger seg.
Ja, de nyvalgte kongressmedlemmer i USA kan gjerne stenge for utbygging av datasentre, men det blir færre skattedollar desto flere forbud som innføres.
Fredagens amerikanske arbeidsmarkedstall var sterkere enn ventet, og i tråd med temaet om at KI-boomen i høst er sterk, med stor effekt på andre næringer, og landets arbeidsmarked. Men altså senest i 2028 antas fortegnet på vekstbidraget til BNP å snus til det negative, ettersom effekten av KI-investeringene faller bort når byggeaktiviteten løyer. Arbeidsmarkedene vil nok bli langt svakere på denne tid neste år enn de er nå. Derfor topper da også 10-årige amerikanske statsrenter ut i vinter, for så å starte et langvarig fall etter hvert som årets KI-flom snur til fjære.
Kredittmarkedene vil forsterke denne trenden, da en må regne med at de fleste kredittmarginer i USA blir høyere enn før, etter hvert som BNP-veksten faller. Den amerikanske sentralbanken må altså fremover kutte renter for å håndtere tre forhold:
Mindre økonomisk vekst, de deflatoriske effekter av KI-bruken på arbeidsmarkedet, og for å oppveie at kredittmarginer øker.
Noen vil her savne mer om krig, oljepriser og dets like i denne analyse. Men jeg har kommet til den litt overraskende konklusjon at energipriser betyr mindre enn før. Amerikanere flest klager høylytt, men bruker like mye energi som før bensinprisene steg.
Investeringer i det grønne skiftet har heldigvis skutt ny fart. En midlertidig boom. Over tid vil energisektoren derfor også kunne gi de vestlige økonomier deflatorisk kraft når dagens bygging av solcelle-anlegg og vindmøller settes ut i produksjon.
Akkurat hvor mye renten måtte falle de neste årene avhenger av så mange usikre faktorer at det neppe lar seg spås med skråsikkerhet. Men langt ned skal de før de blir normale. Tross alt er dagens verden med kriger og utrulling av en ny industriell revolusjon alt annet enn normal. Og overgangen fra krig til fred frigjør nye deflatoriske krefter. Alltid uansett.