Stadig flere nordmenn velger å drive med utleie av boligen sin. En kjærkommen inntektskilde i en tid hvor mange sliter med økonomien. En aktivitet som også kan øke boligens verdi og dermed eierens formue. Nå ropes det på reguleringer/forbud mot slik korttidsutleie, fordi naboene til disse boligene opplever at deres idyll blir forstyrret av gjennomgangstrafikken av nye leieboere. Nabolag føles ikke like trygge som før. Nordmenn flest har lyst til å bo i rolige nabolag hvor man er på nikk med naboen. Ikke i en blokk som gradvis blir mer og mer lik et hotell.
De som ønsker å forby AirBnB i utvalgte strøk later til å få politikere med seg. Både LO og NHO ønsker seg sterke innskrenkinger. Presumptivt fordi da kan hotellprisene økes og lønningene for de hotellansatte stige.
Men for samfunnet kan de økonomiske tapene av forbud/innskrenkinger bli store. Det er ikke bare bortfall av leieinntekter det står om. Det å legge restriksjoner på bruk av boligen vil forringe dens verdi. Jeg kjenner selv godt til en blokk i Oslo hvor det drives korttidsutleie på en ombygd 80 kvm leilighet. AirBnb leiligheten ligger ute for slag for omtrent 10 millioner kroner. Dens mere normale nabo, som er like stor, koster 8. Og i dagens svake boligmarked er nye verdiødeleggende reguleringer det siste boligeiere og utbyggere av boliger trenger. Spesielt hovedstaden har nå i høst et sjeldent svakt marked for omsetning av leiligheter. Prisfall er her i vente.
Mye bedre enn forbud er det å skatte eller gi naboer kompensasjon for ubehag og støy som kortidsutleien står for. Eier av en leilighet som er flittige bruker av AirBnB kunne for eksempel betale dobbel eller tredobbel husleie til sameiet, eller spandere en oppgradering av oppgang eller bakgården. Kommuner med mye turister som Bergen og Tromsø kunne likeledes kreve særskatt på denne type virksomhet.
Det er heller ikke slik at turister som nektes å bo privat nødvendigvis tar inn på det lokale Scandic-hotellet. Det kan hende de reiser et annet sted. Tross alt er det noe intimt med å bo privat fremfor på et standardisert konferansehotell. Selv har jeg aldri brukt AirBnB, men jeg har skjønt at mange turister trives best med denne form for overnatting.
I år ferier vi 250-års jubileum for boka Wealth of Nations av Adam Smith. En revolusjonerende bok som i alle år siden har vært et verktøy i kampen mot laug og særrettigheter. Nei, sier Smith, slipp markedskreftene fri. Da blir ikke bare enkeltmennesket lykkelig, men også samfunnet best mulig nærmest som om innbyggere, opptatt med seg og sitt, styres av en usynlig hånd til felleskapets beste. Magisk.
I siste instans kan inngrep i markedsaktiviteter gi oss alle høyere renter. Når hotellpriser stiger, så vil kjerneinflasjonen stige. Norges Bank kan da være troende til å servere oss høyere renter enn vi ellers ville ha fått. Og når hotelltjenester skal skjermes for konkurranse hvorfor skulle ikke også andre næringer få beskyttelse?
Nei, utleie av egen bolig og hytter på kortsiktige kontrakter har kommet for å bli. Regjeringen må i ett og alt la markedskreftene rå der de ellers ikke gjør noen skade. Inngrep bør forbeholdes de virksomheter som er til skade for andre, og da helst med økonomisk kompensasjon til de skadelidende. Ikke som forbud. Nå er vi rike nok som land til å tåle noen ineffisienser, men en kan spørre seg hvorfor boliger nok en gang skal utsettes for verdiforringende inngrep.
Noen idéer er evigvarende. Adam Smiths påpeking av at det å gi folk frihet til ‘å handle med hva du vil, med hvem du vil, og det til alle døgnets tider’ er den enkleste måten å gjøre samfunnet best mulig på, står seg den dag i dag. En frihet som vi fortsatt må kjempe for å holde i hevd. Kampen mot laug og særinteresser tar aldri slutt.