I morgen er jeg på konferanse med Lockton-forsikringsmeglere i håp om å se nye perspektiver på verdenshandelen.
Men før konferansen begynner, forsøker jeg å oppsummere mine egne tanker, og da spesielt de om fremtidens globale handel. Ingen lett oppgave, men her er de.
Finansfolk har i alle år kunne stole på sine matematiske beregninger. Riktignok er ikke fremtidens samfunnsutvikling en serie stokastiske prosesser som lett lar seg modellere, men matte har vist seg nyttig, nesten uunnværlig, når fremtiden skal spås. Slik har det ikke alltid vært. Den store økonomen John Maynard Keynes tvilte på bruk av matematiske metoder i prognosearbeidet.
Men opp gjennom årene har vi fått mye empiri. Og jo mere menneskelige erfaringer du har som lar seg kodifisere, desto lettere er det å bruke matematikk for å spå fremtiden. Forutsatt at årene som kommer ligner på fortiden, med kontrollbare avvik rundt trender som en kan beregne.
Sannsynlighetsteori tas i bruk. I den grad forventet menneskelig adferd kan beregnes, lager vi forlengninger av sannsynlighetene til at noe inntreffer. Og uansett hva slags sannsynlighetsfordeling fenomenet du studerer har, så vil en sum av forventningene til, og standardavviket av, ulike fordelinger munne ut i en såkalt Gauss-kurve: En normalfordeling som dagens maskiner med letthet kan beskrive for deg.
Ta et eksempel. En terning har seks sider, med en sjettedel sannsynlighet for at hvert tall blir resultatet av et kast. Men kaster du fem terninger får du en normalfordelt forventet verdi på 18,5 med tilhørende beregnede standardavvik. Magisk, ikke sant?
Men denne type beregninger krever stabile rammevilkår. Og det er jo denne antagelse som plager meg før jeg går på scenen i morgen.
Nå som Hormuz-stredet i år har blitt stengt ned, med et militærstyre i Iran som krever eierskap til all trafikk gjennom stredet, kan det på et senere tidspunkt stenges ned etter generalenes for godt befinnende. Anytime.
Og hvorfor skulle Houthier eller andre krigergrupper respektere internasjonale spilleregler i Bab Al-Mendab stredet?
Når jeg tenker meg om, er det egentlig ingen stred som er trygge. Malakkastredet som omkranses av Indonesia, Singapore og Malaysia er verdens viktigste ferdselsåre, der det forbinder Det indiske hav med Stillehavet. Indonesia er et vanstyrt, lutfattig land med i hovedsak en fredelig muslimsk befolkning. Men hvorfor skal de unngå å kreve tariffer i Malakkastredet hvis så skjer i Hormuz-stredet?
For finansfolk er ikke dette godt nytt. Kjernen i problemet er ikke at de gamle spillereglene som all vår empiri er bygd på, er foreldete, men at vi ikke vet hvordan fremtidens globale avtaler blir.
I forsikringsbransjen må man gjette seg frem til hvor mye skuddvekslinger det blir, beregne tap, for så å kreve forsikringspremier etter behov. Aksjemarkedene må likeledes ta med silkehansker på verdsetting av alle selskap hvis inntjening er avhengig av transport gjennom de usikre streder.
For sentralbankene er det eneste som er sikkert er at den nye ukjente verden blir dyrere enn den gamle, med press oppover på prisene. Men akkurat hvor mye inflasjonen øker, og når inflasjonssjokk måtte komme, er i det blå.
For et par uker siden la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg beskrev en verden hvor det vi tidligere trodde var uavhengige begivenheter med tilhørende beregnede forventninger og standardavvik hang sammen. Som om resultatet av ditt første terningkast ville påvirke utfallet av ditt neste. Skummelt, ikke sant?
Og det gir mening her å snakke om en ny verden hvor begivenheter griper mer inni hverandre enn før. Indonesia opplever i disse dager en dramatisk børsnedgang, og svært så usikre tider for befolkningen i verdens største demokrati. Jo verre folk i Jakarta får det, desto mer troendes er de til å stemme frem politikere som vil ta kontroll over Malakkastredet. Det eneste indonesiske ord vi har i det norske språk er AMOK.
Og ja, av og til går indonesere flest amok. Og hvem skal stoppe dem, hvis de skulle prøve seg på Malakkastredet?
Men det er ikke bare slik at de gamle spillereglene er borte, ei heller at finansielle aktører får større problemer med å måle risiko i en verden hvor ulike sårbarheter (eller terningkast) griper inn i hverandre på ukontrollert måte.
Det verste er at oddsene ser ut til å bli systematisk verre fordi verden år om annet blir farligere. Litt som på tredve-tallet får vi i årene som kommer trolig en gradvis forverret risk/return år for år. Det blir sikkert mye fine innovasjoner, teknologiske gjennombrudd og stimuli fra både penge- og finanspolitikk. Slik var det også i mellomkrigsårene. Men konfliktene mellom stormaktene later til å tilta i styrke i tiden som kommer.
Så også mellom de regionale mellomstore nasjoner i Midt-Østen. Og i det kaoset som oppstår, er det egentlig fritt frem for hvem som helst å gå til angrep på et av sine naboland. Ta Afrika. Etiopia ryktes nå i høst å stå klare til å angripe Eritrea. Og skulle verdens streder bli skattlagte, så kan like gjerne det skakkjørte Sør-Afrika forsøke seg på noe av det samme for seilinger rundt Kapp det gode håp.
En kan derfor lettere forstå Keynes sin skepsis til matematiske prognoser, nå som verden mister sine stabile spilleregler, bygd i etterkrigsår nettopp på fiaskoen med 1930-tallets kaotiske verdensorden.
Keynes slet med Mussolini, Hitler og Stalin. Ikke lett å vite hva de ville finne på. I vår tid har vi statsledere som er stolte av å ikke kun tenke økonomisk rasjonelt. Jeg aner ikke hvordan Ayatollaher, Putin og Trump tenker. De er og blir uberegnelige for meg.
Nye metoder trengs tydeligvis for å kunne tenke på risiko og forventninger i en verden uten spilleregler.