“How did you go bankrupt?”
Two ways. Gradually, then suddenly.”
― Ernest Hemingway
Det internasjonale pengefondet (IMF) er denne uke ute med sine prognoser for neste år, etter et overraskende sterkt 2026 for verdensøkonomien. Så langt i år har i hvert fall den økonomiske veksten vært overraskende sterk i både Europa, Asia og Nord-Amerika. Utrulling av kunstig intelligens (KI) til bruk av alle bedrifter bidrar til å styrke BNP-veksten, før presumptivt sysselsettingen rammes av at robotene tar over alle jobber som kan kodifiseres.
I finansmarkeder har året vært preget av den uvanlige kombinasjonen av stigende renter globalt og rekordsterke børser i mange land – så også i Norge.
Det som en naturlig kan frykte i årene som kommer er at bedrifter og husholdninger som rammes av teknologiske endringer, stigende renter og høye energipriser demper sin økonomiske aktivitet. Det er lett å utsette investeringsplaner og droppe konsumutlegg for å sikre sin likviditet. Og skulle alle skalke lukene samtidig, får vi en global variant av ‘Sparingens paradoks’ hvor alles forsøk på å bli rike ved å bruke mindre penger gjør oss alle fattigere.
Mange forbinder sparingens paradoks med Keynes sine idéer om regulering av konjunkturene, som bredte om seg i mellomkrigsårene. Idéer som la grunnlaget for dannelsen av IMF. Og ja, denne tro på at lavkonjunkturer forårsaket av for lite etterspørsel etter varer og tjenester kunne kureres ved hjelp av ekspansiv penge- og finanspolitikk, har sin rot i ‘Sparingens paradoks’. Men dette paradokset ble formulert allerede ved inngangen til 1900-tallet i gullstandardens tidsalder. Det skulle da også vise seg på 1930-tallet at den mest effektive hestekur som måtte til for å få bukt med de gjenstridige dårlige tidene var en frigjøring fra gullstandarden. Har du for mye gjeld som følge av tidligere års overoptimisme, er løsningen å gi folk en ny runde med kreditt i håp om at deres ‘animal spirits’ kvikner til.
Nå er vi som sagt ikke der enda. 2026 kjennetegnes av sterke tall for økonomisk vekst, sysselsetting og inflasjon globalt. Men hvordan folk ‘føler de har det’ avhenger vel så mye av hva de tror om fremtiden som hva de har i månedens lønningspose. Sterke børser har gitt inntekter til den øvre middelklasses luksusforbruk og til regjeringer som lever over evne med unormalt store underskudd i statsfinansene. Det er også her IMF har sine sterkeste formaninger. Regjeringer må stramme inn fortest mulig, slik at de ikke blir sårbare for sviktende kredittverdighet i det de dårlige tidene skulle melde seg.
De dårlige tidene kan komme fortere enn ønsket. Det hele dreier seg om hvordan folk forventer fremtiden. Det går en debatt om ‘føleri og fakta’ i den økonomiske politikken i Norge nå om dagen, hvor regjeringens frustrerte økonomer påpeker noe i retning av at ‘ aldri har folk hatt det så bra’. Mulig det, men i finansmarkedene er det som nevnt ikke ståstedet du har, men fremtidsutsiktene som styrer kursene. Et brått skifte til pessimisme gir som oftest kursfall på de globale børsene. Og skulle forbruket svikte, ja da er det heller ingen grunn for bedriftene å investere. Gleden av å få være med på investeringer i KI, kan også fort skifte til sorg, hvis de investerte midler ikke kaster noe av seg.
Keynes forsto godt den psykologiske effekt på økonomien av bråe skift i sentiment hos publikum. En eller annen gang på 1930-tallet gikk brede lag av ulike folkeslag i Europa fra å glede seg over å leve i etterkrigstider, til å frykte at de levde i førkrigstider. En urokkelig pessimisme ble bare gradvis sterkere, før altså hele pengesystemet ble kullkastet ved oppløsning av gullstandarden.
Økonomer må i dag skille mellom strukturelle forhold, og de mer kortsiktige variable. Av strukturelle forhold er det eldrebølge, klimaforandringer og kunstig intelligens som det er lett å peke på. Jo eldre vi blir, desto mer forsiktige tenderer vi til å være. Klimaforandringer gjør eiendomsverdier mange steder usikre (og dermed mindre verdt), mens kunstig intelligens truer mange tidligere så trygge, godt betalte kontorjobber.
‘Schumpeteriansk gjeld’ kalles den del av kredittmarkedene som rammes av systematiske forandringer i næringslivet drevet frem av strukturelle endringer av type kunstig intelligens. Gjeld som blir mindre verdt som følge av teknologiske omkalfaltringer. Jeg blir heller ikke overrasket om deler av boligmarkedet kan påvirkes av at tidligere så velbeslåtte konsulenter frykter for sin fremtid. Boligmarkedene i Seattle i USA antas å ha blitt rammet av slike prosesser.
IMF graver seg ikke så mye ned i slike markedsforhold, men påpeker at hvis noe går galt i brede lag av næringslivet, med sviktende skatteinngang som resultat, så vil statsfinansene kunne lide. Det kinkige med land som USA, Japan, Frankrike, Storbritannia og Italia er ikke at de har mye gjeld, men at de har store løpende underskudd. De må altså låne mer, koste hva det koste vil, hver eneste dag.
Og det er vel her en skimter mulighet for en global økonomisk depresjon. Plutselig en dag våkner finansministre til en verden som ikke vil låne dem penger til noe annet enn ruinerende høye renter.
Det blir da som Hemingway påpeker: en brå overgang fra å kunne leve på krita til å måtte klare seg med det en har. Men stopper lånekaursellen opp, vil også skatteinngangen svikte. Nye budsjettnedskjæringer og skatteøkninger må da til for å betale de mest basale offentlige utgifter. Pensjoner er nok det første som ryker. Det har vært gjort før. Da Sveriges økonomiske krise toppet seg på begynnelsen av 1990-tallet, hogg man løs på pensjonsforpliktelsene. Den dag i dag er svenske offentlige pensjoner en tredjedel lavere enn de norske.
Nu går det så meget bedre, sies det på Løvebakken. Enn så lenge er statsfinansene hos de landene vi har lånt ut tusenvis av milliarder kroner til sterke nok til å bære langt mere gjeld enn jeg trodde var mulig for få år tilbake. Vi får se hvor lenge det varer. Skulle tilliten til statsobligasjoner der ute svikte, som følge av frykt for tilfeller av statlig insolvens, kan imidlertid verden endre seg raskt og dramatisk. Få samfunn vil rammes så hardt av et globalt børskrakk som Norge, takket være vårt svulmende Oljefond, som vi jo alle blir stadig mer avhengige av.
Vel, det er ikke uten grunn at samfunnsøkonomi ofte kalles for ‘the dismal science’. Bare pass på å ikke bli for deppa.