Det føles bare så rettferdig at du skal tjene på fruktene av ditt arbeid, ditt slit og dine forsakelser for å kunne bidra til produksjon av noe. ‘Moralsk riktig’ vil de fleste av oss si at det er.
Det er disse idéer som ligger bak den norske praksisen om en frontfagsmodell hvor de ansatte bør få sin faste andel av kaka. Noe utnytting av sin arbeidskraft må arbeiderne tåle. Noe av produksjonsverdien må også få lov til å tilfalle det offentlige i form av skatter og avgifter, mens de som besørger kapital må også få sin skjerv. Resten tar arbeiderne.
Men det spørs om denne måte å tenke på fungerer like godt i æraen hvor Kunstig Intelligens (KI) rår?
Marx så på det å ta overskudd av andres arbeid som utnyttelse, og selve kjernen i det å føle seg utenfor det gode fellesskap. Når dine naboer får gleden av å leve av ditt slit, blir dere fremmedgjort for hverandre. Først når alle får gleden av sitt arbeid, og i rause lag gir bort det man måtte ha av overskudd, blir folk flest lykkelige.
Den marxistiske mikro og makro kan fortelles ved en lignelse for den arbeidende gubbe,
Sett at arbeidsdagen er 10 timer for vår modige helt på fabrikken, slik det da også var på Marx sin tid. Hvis 20 prosent av overskuddet går til kapitaleierne, vil Marx si at de siste to timer av arbeidsdagen utnyttes arbeidstakeren. Penger som blir satt på konto hos en riking. Denne ‘størkna mannesvette’ blir til glede for eierne. Midler som de kan sette i sving på andre prosjekter, eller konsumere etter forgodtbefinnende.
Systemet er stabilt så lenge arbeidstakerne ikke klarer å organisere seg, all den tid det er en kø av folk utenfor fabrikkporten som er villige til å erstatte de som har jobb på fabrikken. I denne lignelsen ligger det også en forståelse av at tross denne utnytting så var livet bedre på ‘dark satanic mills’ enn på bondelandet. Friedrich Engels skrev sin berømte bok ‘The condition of the working class in Engeland’ (1844) hvor han skildret de de tøffe arbeidsforholdene i Manchester. Byen som var den første industrielle revolusjonens vugge. Men omtrent samtidig var det tragisk hungersnød i Irland og i Tyskland etter feilslåtte avlinger. En irsk bondegutt som hadde fått seg jobb i en tekstilmølle i Manchester måtte prise seg lykkelig over sin skjebne.
Det var så mange som hadde lyst til å ta jobb i industrien at folk aksepterte å bo i slummen av storbyene fremfor å vende tilbake til gårdene de kom fra. Det var som om Manchester og de andre storbyene hadde ‘en hær av arbeidsledige’ som kapitalistene kunne plukke sine arbeidsfolk fra.
I en slik verden kunne fabrikkeierne også tyne lønningene til et eksistensminimum, eller det laveste nivået hvor arbeiderne hadde det bra nok til å kunne utføre et dugandes arbeid.
Så likevekten i disse nye industriene var ikke bestemt av tilgangen av arbeidskraft, men av den, noe høyere, lønn som fikk den enkelte arbeider til å produsere mest mulig. Men heller ikke en shilling mer! Slik ble profitten maksimert.
Men Marx hadde også sin makro om hvor dette ville ende. Etter at arbeiderene var tynt på en optimal måte, med lavest mulige produksjonskostnader som resultat, ville fabrikkeierne konkurrere seg imellom i håp om å øke fortjenesten. Denne konkurransen ville over tid bli så forødende at selskapene ville slite, og etter hvert gå konkurs. Marx sine tanker om konkurranse er rett ut av Adam Smith og Pareto. Men hans makrobilde er mer dystopisk enn Smiths tro på at markedskrefter vil sikre oss et best mulig samfunn. Ifølge Marx vil den frie, nådeløse konkurransen bedriftene imellom over tid gruse fortjenestemarginene og dermed sikre kapitalismens kollaps.
Slik gikk det ikke. Kriger, imperier og industrielle revolusjoner kommer og går, men til dags dato ser vi ikke snurten av noen kollaps i kapitalismen. Tvert imot ser det ut til at det brer seg over stadig større deler av verden, som da også Smith spådde at ville skje.
Bolverket til kapitalismen er ikke nye teknologier eller kriger, men krav til avkastningen på egenkapital. Så lenge investorer, banker og det offentlige holder høye krav til den forventede avkastning på kapital vil ikke bedriftene konkurrere hverandre i hjel. Av og til bommer man på målet med krise og konkurs, men så lenge en systematisk søker å nå høy kapitalavkastning vil en over tid kunne hindre overinvesteringer og grusing av kapitalens verdi.
Det er naturlig å tenke seg at avkastningen på nye investeringer over tid vil falle. Alle de gamle økonomene trodde på det. Bygger du en vei, en bro, en flyplass eller en havn, vil avkastningen av å bygge det samme rett ved, være lavere enn utbyttet man fikk av den jomfruelige satsingen. Norsk transportplan får stadig dårligere lønnsomhet etter hvert som veinettet blir mer finmasket.
Men slik er det altså ikke i næringslivet, hvis, men bare hvis, bedriftene holder ‘guarden oppe’, for å bruke en boksemetafor, og holder fast ved sine avkastningskrav.
Derfor går da også børsene godt i dag. Vel å merke i vestlige kapitalistiske samfunn hvor bedriftene drives av kapitalister. I kommunist-Kina er bedriftene som oftest privat eiet, men de piskes av kommunistiske politikere til å overinvestere. Kapitalavkastningen får heller lide. De kinesiske børsene er da også i dag lavere priset enn de var for 20 år siden.
KI-æraen setter imidlertid den vestlige lønnsdannelse og kapitalisme på store prøver. For det første har de KI-bedriftene nesten ingen ansatte, og ingen som jobber der har noe å tjene på å melde seg inn fagforeninger. Lønningsposer på både 20 og 200 millioner kroner i året er ikke uvanlige der i gården. Men som sagt så er dette lønningsposer til glede for noen få genier.
En måte å sikre at større deler av samfunnet kan få glede av verdiskapingen er å sikre at det offentlige eier store deler av selskapene. Fremfor å skatte dem, hvorpå de forsvinner til et skatteparadis, bør staten eie aksjer og kanskje kjøpe inn litt ekstra som kan fordeles på befolkningens individuelle sparekonti.
Vi må forandre dynamikken mellom arbeid og kapital. Ved å gjøre alle til kapitalister har det norske samfunn mulighet til å både skape mer forståelse for avkastningskrav i næringslivet og bedre fordelingen av inntekter.
Mange vil se en likhet mellom et system med ‘aksjer til alle’ og det som i litteraturen kalles borgerlønn. Borgerlønn er å gi alle en minimums-inntekt slik at de klarer seg i hverdagen. Men et slikt system har den svakhet at folk flest ikke vil se sammenhengen mellom pengene de får, og hvordan de skapes. Folk på borgerlønn er troendes til å fordømme kapitalisme i alle dets aspekter uten å forstå at de ikke må sage av den gren de selv sitter på.
Hva mere er, så skjermes den enkelte mottager av borgerlønn for konjunktursvingninger. Da må resten av samfunnet tåle en hardere støyt i dårlige tider for samfunnets samlede inntekter, enn om også de på borgerlønn måtte bidra.
Nei, bedre er det at den enkelte får sitt utbytte fra aksjer i selskaper som folk flest naturlig nok da blir svært så interessert i å se blomstre. Det politiske landskapet vil endres.
Prinsippet om å eie burde også gjelde for sosiale medier. Det pågår en interessant debatt om såkalte digitale skatter i mange land. Norge burde heller kjempe for at alle norske brukere av sosiale medier, som jo lever av kundenes bidrag til severdig stoff, burde få eie noen aksjer hver seg. En ordning staten burde kunne hjelpe til å fasilitere ved å opprette individuelle aksjeparekonto for dette formålet.
Det føles bare så rettferdig at du skal tjene på fruktene av ditt arbeid, ditt slit og dine forsakelser for å kunne bidra til produksjon av noe. ‘Moralsk riktig’ vil de fleste av oss si at det er.
Men dette er tanker fra 1800-tallet, dårlig tilpasset KI-æraen. Det er selvfølgelig en mental overgang for folk flest å se på seg selv som utnyttet av kapitalister til det og selv identifisere seg som utsugere ved å erverve aksjer. Men det er tross alt en tilpasning i historikeren Marx sin ånd ( han hadde flere roller i idéhistorien) hvor de nye KI-drevne produksjonsforholdene endrer på skatter, avlønninger og sosiale strukturer.