Det er noe med språkbruken i dagnes økonomiske ordskifte som byr meg imot.
Vi vet at mange individer sliter med økonomiske utfordringer som følge av sykdom, store forsørgelsesbyrder og helseskadelig lav inntekt. Den billedlige illustrasjonen av ‘the working poor’ er butikkmedarbeideren som ikke har råd til noe i butikken han selv jobber i. Han må handle på Fretex.
Men det er ‘uansvarlig’ å hjelpe dem, fordi det er arbeidernes skyld at inflasjonen er for høy til at renta kan settes ned. Ingenting er imidlertid fjernere fra sannheten, men med denne trua på at høy ledighet gir lav inflasjon i behold, så økes rentene, mens skatter og avgifter settes opp. Begge deler skjer visstnok i september. Det etter at privat forbruk var flatt i 2. kvartal i år, det siste i rekken av svake tall for husholdningenes konsum.
I makro har ikke privatkonsum per innbygger økt de siste 5 år, og fra og med september må vi stramme inn. Uvisst av hvilken rasjonell grunn. Forbruket er dømt til å falle. Dagens handelstall fra juli var ?????????????????
Og det er her språkbruken som gir meg sure oppstøtt. Det er visstnok ‘ansvarlig politikk’ å gjøre livet enda verre for folk flest enn det allerede er. Bare arbeiderbarn sulter nok, så blir inflasjonstrykket lavt nok til at renta kommer ned. Å si noe annet er uansvarlig.
På lang sikt er det også et spørsmål om bærekraften i statens finanser, må du vite. Så etter at høsten skatteøkninger og renteøkninger unnagjort må du ikke tro at det kommer fremtidige lettelser.
Det som prioriteres er eventyr i andre land. Den nye bistandspolitikken skal nå gå ut på at partiveteraner på rundt de 42 skal reise ut til fremmede land som har mer enn nok kvalifisert arbeidskraft til å fikse brasene selv. Nei, bedre ville det ha vært om regjeringen kalte dem hjem, og heller overførte midler til det fattige lands sentralbank. I den digitale æra kan de fleste bistandsfolk og diplomater bli hjemme.
Og nok en gang brukes språket feil. De som er motstandere av våre omreisende hjelpere er dårlige, egoistiske mennesker. Men i virkeligheten kan vi gi større gaver til fattige land, desto færre nordmenn som involveres i arbeidet, fordi inflasjonstrykket her hjemme blir mindre når nordmenn ute tvinges til å søke jobb og hjelpe til her hjemme.
Overordnet er imidlertid det største problem med et samfunnsskadelig misbruk av språket knyttet til omtalen av Handlingsregelen for bruk av oljepenger.
Det er en fare for at Finansdepartementet og Norges Bank i dag bevisst villeder befolkningen. Også gamle helter, som Øystein Olsen og Knut Kjær, vet, eller burde vite, bedre.
Jeg tar ikke med Høyres leder, rett og slett fordi det ikke er mulig for meg å bli klok på hva hun mener. Så Høyre vil bli medlem av EU (+40 milliarder kroner i årlige utgifter) og fjerne formuesskatten (-40 milliarder kroner i årlige inntekter), men samtidig stramme inn på statsbudsjettet. Det netto.
Har jeg skjønt det riktig må det da til skatteøkninger/utgiftskutt i 100 milliardsklassen per år. Hallo?
Finansminister Jens Stoltenberg har i Aftenposten denne uken et elegant, og svært så hensynsfullt, oppgjør med den nymotens vranglære. Jens er en mann med språket i sin makt. Her minner han sine kritikere på at den faktiske avkastningen i disse år har vært hele 4,4 prosent årlig, langt over de 3 prosent som regelen gir rom for.
Men han kunne gått enda lenger. Statens finansielle fordringer er vesentlig større enn Oljefondets 22 000 milliarder kroner.
Fordringene ventes også å øke med 1 500 milliarder kroner per år resten av dette tiåret. Så uten heroisk ekspansiv finanspolitikk kommer dagens prosentuelle oljepengebruk, som allerede er godt under handlingsregelens mål (2,68% av saldo på mine anslag), til å ikke gjøre annet enn å falle videre. Det under forutsetning av en normal utvikling i verdensøkonomien
Beregningsgrunnlaget er en ting, men kategoriseringen av ‘Oljepengebruk’ er også et tema, da det burde ekskludere det vi netto bruker på realinvesteringer i mørtel og stein. Husk at våre etterkommere (pluss innvandrerne som er så heldig å få komme hit) ikke bare arver Oljefondet, pluss andre finansielle investeringer, men også vannverk, veier, bruer og jernbanelinjer, samt sykehus i tipp topp stand. På toppen av alt dette arver de alle våre patenter.
Dette har navn. Fornebubane, Follobane, Oslos nye Sentralsykehus, E18 til Mandal.
Forskningsresultater basert på milliarder av kroner i utlegg, som vaksiner mot kreft, får de på kjøpet.
Alt arver de.
Nei, en skal ikke være bekymret for at vi bruker for mye og at fremtidige generasjoner arver for lite. Det er omvendt. Bedre stilt enn noen generasjon før, og med et oljefond som har fått turbofart som følge av vår generasjons unødige oppsparing, er det lett for å sprekke for noen og enhver. Faren for sprekk øker også som følge av dagens misbruk av språket.
Fremtidige generasjoner kommer til å gjennomskue dagens misbruk av ord, ha forakt for de unødvendige lidelsene dagens ‘ansvarlige politikk’ påfører vår tids fromme, hardt arbeidende, men fattige nordmenn. Og heller velge seg å gi blaffen i det svært så fornuftige regelverk, med en en robust handlingsregel, som vi satte opp ved inngangen til dette årtusen.
Det at vår tids eksperter ikke beskyttet en svært så fornuftig handlingsregel, og misbrukte språket i omtalen av den så til de grader at den måtte avskaffes, kommer til å bli husket.