Det er nå bare en tanke, men ingen umulighet, det å se at kronekursen kan bli så sterk at Norges Bank tvinges til å innføre null i rente igjen i Norge. Et logisk fornuftig scenario med en sannsynlighet for å inntreffe som du får sette selv.
Skal vi si 20 prosent?
Her er saken. I disse dager sås det tvil om kredittverdigheten til både USA og Japan, to av verdens største obligasjonsmarkeder. I Europa ønsker populister av alle slag å ta landene sine ut av Euro-samarbeidet, hvorpå de håper å få en nasjonal valuta som er svakere enn dagens Euro er. I praksis ønsker de å misligholde sin statsgjeld.
Men selv ‘ansvarlige’ regjeringssjefer tar lett på å forsvare sine lands ære og makt i valutamarkedene. I USA roter den amerikanske finansminister det til ved å prøve å kjøpe tilbake statsobligasjoner med lang løpetid fordi de har en rente som er noe høyere enn det han liker. Selv hans gamle mentor syntes dette er tåpelig.
Med det korter han også ned på den utstående løpetiden på statsgjelden og gjør amerikanske statsfinanser sårbare for økninger i korte renter. Økninger som kan tvinge seg frem hvis inflasjonen skulle komme ut av kontroll og/eller dollarkursen falle tilbake. Ingen av delene er utenkelige da dollaren fortsatt er langt sterkere enn sitt langsiktige historiske gjennomsnitt. Og hvert år fremover skal USA låne opp netto nye 2 000 milliarder amerikanske dollar for å dekke sine løpende utgifter. Midler som i stor grad må hentes fra internasjonale markeder.
Japan har også lagt seg på en ekspansiv finanspolitikk, til tross for at statsgjelden er stor. De senere års fremganger med å kutte budsjettunderskudd, og holde negative realrenter slik at statsfinansene kunne bedres, er nå definitivt forbi.
Så når verdens store økonomier opptrer som om de ønsker å ødelegge sin egen kredittverdigher, så blir små lands verdipapirer særdeles interessante for globale investorer.
Heri kan en tenke seg at Storbritannia, Australia, Canada, Sveits, Sverige og Norge alle kan være interessante markeder. Men de har alle sine utfordringer:
Storbritannia har såpass med økonomiske utfordringer at de må få ned renta. Sosialisten Burnham sitter ved roret.
Australia er hardt rammet av nedkjølingen av kinesisk innenlandsøkonomi fordi råvareeksporten faller.
Canada rammes av sin handelskrig med USA.
Sveits har null i rente. Selv da er valutakursen så sterk at industrien har pustebesvær.
Sverige prøver å å holde arbeidsledigheten under 8 prosent og har lite lyst på innstramninger av noe slag.
Norge, med Europas høyeste rentenivå, og med verdens beste statsfinanser, skinner som en sol for den institusjonelle, langsiktige investor.
Problemet er at vi står foran en ny innfasing av store doser oljepenger her hjemme, noe som vil kunne holde trykket oppe i økonomien, selv om kronekursen styrker seg betydelig. Norge er ikke så avhengig av sin industri som før, da vi økende grad lever av vårt svulmende Oljefond.
Det er derfor ikke utenkelig at kronekursen styrker seg 10 prosent til, etter å allerede ha bedret seg med 7,5 prosent så langt i år. Husk at den langsiktige dollarkursen i norsk regning er 7,5. Med dagens kurs på 9,3 har vi mye å gå på.
Og fortsetter krona å styrke i årene fremover må Norges Bank kutte rentene slik at appetitten på kroneplasseringer hos internasjonale investorer dempes. Faren er imidlertid at kuttene blir for små og kommer for sakte til å stagge kronas himmelferd.
Nei, en skal ikke se bort i fra at renta må i null. Saken er egentlig ikke i våre hender. Om vi får null i rente eller ei, vil bestemmes av forhold utenfor vår kontroll.
Og det gjerne i asiatiske markeder, hvor krona kan fly av gårde mens vi sover.