Som barn har vi vel alle hatt våre særegne monstre i klesskapet som vi fryktet skulle spise oss opp, mens vi sov. Og etter å ha overvært presentasjonene av Finanstilsynets (FTs) stresstest av bankene denne uke, kan jeg fastslå at jeg frykter helt andre monstre enn det de ansatte i FT gjør.
Hovedscenarioet for oss alle, så også FT, er et scenario som ligner på det et gjennomsnitt av det makroøkonomiske anslag tilsier. Stresstesten, der hvor alt går galt med makrobildet, er i år et hvor oljeprisen skyter til himmels. Huttetu!
Men jeg frykter det motsatte: at oljeprisen kollapser. Faktisk er jeg ganske så sikker på at så vil skje. Etter krig og konflikt vil verden både redusere forbruket, mens tilbudet av energi får seg en markert vekst. Mange land føler det dreier seg om deres sikkerhet. Derfor vil de utvikle energibesparende løsninger og sette i gang ny produksjon fra sol, vind og fossile brennstoffer selv der det ikke skulle lønne seg rent økonomisk.
Markedet ser da også ut til å lagt et slikt negativt scenario for råoljeprisene til grunn.
Det kan fort bli så meget verre. OPECs markedsmakt er svinnende. De forente arabiske emirater har meldt seg ut, og Venezuela får nå lov til å øke produksjonen av sin tungolje dramatisk. Og før eller siden, etter at freden har senket seg, må både Russland og Iran også få lov til å øke sin produksjon. Ja, det kan ta en tid før så skjer, men krig er en midlertid tilstand. Alltid uansett, som det så fint heter i denne bransjen.
Men hvis vi tar utgangspunkt i overnevnte markedspriser, kan en lese av kurven at oljeprisene vil havne under 65 USD per fat om en tiårs tid. I reelle termer er dette en 2026-pris på om lag 45.
I så fall vil fallende oljeproduksjon på norsk sokkel, som vi får av geologiske årsaker, få følge av stadig lavere priser. Statens inntekter fra olje- og gass produksjon vil svinne hen.
Denne nye, oljefattige hverdag vil kunne endre på mangt og meget i norsk næringsliv. Omstillinger som trolig vil påføre aksjonærer og banker store tap med oppsigelser både her og der.
Norges Bank har malt seg inn i et hjørne og er troendes til å heve renta etter hvert som økonomien forverres, all den tid banken fokuserer på kronekursen.
Nei, nok om morgendagens bekymringer. Dager som dette må nytes. På vei inn i helga er det lett å glede seg over den fineste tida på året i norsk natur, i det som er middagshøyden for vår petroøkonomi. Dette er sommertider, hvor vi henter krefter for å kunne møte de fremtidige, økonomiske høststormer som en kollaps i oljeprisene vil føre med seg.
Vi får bare ta det som det kommer. Men enn så lenge er det sommertider.