På fredag la jeg ut et blogginnlegg hvor jeg forklarte hvorfor husleieveksten stiger over tid når renta settes opp. Dette fordi da renta settes opp så faller boliginvesteringene, noe som over tid avleirer seg som boligknapphet. Hvorpå leietakere byr over hverandre for å få tak i husvære.
En god analogi er en by som går fra å ha et overskudd av hotellrom til å få fullt belegg. Romprisene vil da stige.
Er en villig til å se bort i fra husleier, og fokusere på alt annet i konsumprisindeksen, som en separat enhet, får en det jeg har kalt Røkla-inflasjonen:
Det som resten av kjerneinflasjonen får lov til å vokse med hvis inflasjonsmålet skal nås etter at husleiene har tatt sitt.
Figuren viser at denne Røkla-inflasjonen aldri har vært lavere enn i dag.
Legg merke til at den var høyere enn inflasjonsmålet ved inngangen til perioden, fordi husleiene da vokste langt mindre enn målet.
Røkla-inflasjonen gjorde et stort fall i 2018 da inflasjonsmålet ble redusert fra 2,5 prosent til 2.
Den har også falt mye under den første store bølgen av lønnsinflasjon som dro opp betalingsvilligheten for å bo i 2023.
Den falt også nå på nyåret da vekten til husleiene, dets andel av totalen, økte til 30 prosent.
Med andre ord har inflasjonsmålet blitt en stadig strammere tvangstrøye for resten av økonomien fordi husleier tar stadig mere plass, noe jeg ikke tror var intensjonen da inflasjonsmålet ble innført.
Det kan bli verre. Skulle husleieveksten nå 6,7 prosent, må resten av økonomien i gjennomsnitt få nullvekst i sine priser – skal dagens inflasjonsmål på 2 prosent nås.
(Ikke sant? 6,7 ganger med 0,3 gir 2).