Practical men who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influence, are usually the slaves of some defunct economist. Madmen in authority, who hear voices in the air, are distilling their frenzy from some academic scribbler of a few years back. J.M. Keynes, 1936
En serie velmente livsløgner, haltende teorier og mangelfull kunnskap om norsk økonomi preger dagens økonomiske debatt.
For å ta perspektivet først, bør de som skriver om pengepolitikk ha en langt sunnere skepsis til hva det er mulig å si noe sikkert om. Vitenskapelige metoder bør lete etter avkreftelser av teorier i empirien – ikke bekreftelser.
Phillips-kurven hadde egentlig ikke noen teori bak seg da den ble lansert. Den viste bare en negative samvariasjon mellom arbeidsløshet og inflasjon. For å få dette til måtte Phillips luke ut de observasjoner som ikke passet. Derfor skal en ikke undres over å oppdage at det aldri har vært noen langsiktig stabil sammenheng mellom disse størrelser.
Monetære teorier sliter med noe lignende. Trolig tar de utgangspunkt i den store pengepolitiske skandale av 1720 i Frankrike og tysk hyperinflasjon på begynnelsen av 1920-tallet. Men i begge tilfeller var tidene så konfliktfylte at selve pengemengden bare spilte en birolle.
Sammenbruddet av Bretton Woods tas det likeledes for lett på. USA torpederte Bretton Woods i 1971, etter at inflasjonen hadde tatt av. Det å løse opp et multilateralt pengesystem som hadde holdt 50 land i jerngrep måtte bli preget av mye kaos. Spesielt da det falt sammen i tid, med kriger i Vietnam og Midt-Østen, råvarenasjonalsime og en gryende frigjøring av finansmarkeder.
De fæle resultatene av inflasjon er også lett å overdrive. BNP-veksten i USA var marginalt høyere på det kaotiske 1970-tallet enn på Reaganismens 1980-tall. Antall industriarbeidere i USA nådde sin historiske topp i 1979, men falt kraftig tilbake det neste tiåret.
I siste instans bør monetarister spørre seg om pengemengden kan måles, noe ingen ringere enn Friedrich Hayek stilte seg tvilende til.
Her hjemme er det så mye forvirring rundt pengepolitikken at det ikke er godt å vite hvor en skal begynne. De færreste tar innover seg at Norge har en såkalt ‘dirty float‘ via Norges Banks daglige kronesalg. Et beløp vi selvfølgelig kan sette hvor vi vil. Og nei, det er ingen pålitelig sammenheng mellom rentedifferanser og valutakurser.
Vi har et regulert system for lønnsfastsettelse som av en eller annen grunn eksperter av alle slag heller ikke vil vedkjenne seg.
Det starter med den erkjennelse at et oljerikt land med 22 000 milliarder kroner på bok, der det normale for land av vår størrelse er å ha å 3-4 000 i statsgjeld, alltid kan bruke litt mer oljepenger.
Handlingsregelen for bruk av oljepenger er dermed bare et fikenblad, med noen røverhistorier om avkastningstall som grunnmur. Vi kan alltids legge på 10-15 milliarder kroner ved Revidert Nasjonalbudsjett uten at noen trenger å rope krise.
Vår selvpålagte Frontfagsmodell til å begrense lønnsveksten og pengebruken må ansees for å være en streng diet som skal hindre oss i syndig fråtsing med oljepenger. En selvpålagt, høyest frivillig diet. Fagorganiserte som forsøker å bryte ut blir lagt i bakken ved tvungen lønnsnevnd. Et sterkt inngrep.
Hvis Frontfagsmodellen bryter sammen, noe det later til å være dømt til å gjøre, gitt uforstandige angrep som rettes mot den av all verdens ekspertise, vil inflasjonen kunne ta helt av. Nøkkelpersoner vil kunne si takk og farvel til moderate lønnsoppgjør og utnytte sin markedsmakt. Det er mange fagorganiserte i Norge som i dag har funksjoner som er så kritiske at arbeidsgivere heller punger ut det dobbelte i lønn fremfor å lide seg igjennom en langvarig streik.
I aviser og analyser fremstilles det også som at arbeidsfolk i energinæringene tar ut sin andel av kaka. Det gjør de på langt nær. Oljearbeidere og de som arbeider i aluminiumsindustrien kan også sikkert få gjennomslag for dobbelt lønn hvis de setter hardt mot hardt.
Forvirringen hos hjemlige eksperter stopper imidlertid ikke med:
- Er vi vitenskapsmenn som avkrefter hypoteser?
- Har Phillipskurven noe empirisk grunnlag?
- Forstår vi 1720, 1923- og 1971 rett?
- Forstår vi hvordan norsk lønnsdannelse funker?
- Forstår vi at at kronekursen er en ‘dirty float’ og at rentedifferenser ikke sikrer valutakursendringer?
Nei, det strekker seg også til inflasjonsbetraktninger. Det er ingen stabil, negativ korrelasjon mellom renter og inflasjon. På månedstall fra 2014 måler jeg korrelasjonskoeffisienten her til å være +0,25 prosent, for hva det er verdt.
Ei heller er det noe stabil sammenheng mellom norsk arbeidsledighet og inflasjon.
Det er også fullstendig misforstått at det å gruse norsk boligbygging gir oss lavere inflasjon over tid. Ja, i de første år vil et høyrenteregime gi økt ledighet blant fagarbeidere fordi boligbyggingen stuper, men over tid vil vi få mangel på boliger. Dette vil drive opp husleiene.
Selve bortfallet av arbeidskraft i boligbyggingen er problematisk, da det ofte er snakk om utlendinger som reiser ut av landet for siste gang. Med andre ord så vil en høyrentepolitikk ikke bare redusere boligbyggingen, men også kapasiteten i byggebransjen.
Nei, pengepolitikk av dette slag er landet dårlig tjent med. Enten må man reformere den, eller legge ned hele greia, og heller ta i bruk euro som innenlandsk betalingsmiddel. Tross alt er stadig mer av forbruket vårt, som ikke går med til boligtjenester, importert eller produsert av nordmenn i direkte konkurranse med utlandet.