Motsatt av hva folk tror, så skjer sjelden katastrofer plutselig, over natten. Jordskjelv, terrorangrep og krigsutbrudd er alltid resultatet av krefter som har vært under oppbygging under lang tid. Så også utviklingen av Nord-Gudbrandsdalen, og egentlig hele Innlandet fylket sin skjebne. Her har fornedadgående trender lenge vært neglisjert av rikspolitikere.
Her er utviklingen av folketallet i noen av Nord-Gudbrandalens kommuner i senere år.
Skolenedleggelsene som nå er annonsert vil bare sette fart på denne nedgangen. Nedleggelsen av skoler som nylig er vedtatt rammer i hovedsak disse fraflyttingsturede kommuner. Moderne familier vil ikke la barna sine tvinges til å reise mange timer hver dag for å gå på skole, ei heller å la de unge måtte havne på hybel. Barnefamilier vil flytte vekk.
Disse unikt vakre kommuner, med røtter tilbake til viking-tiden, er i realiteten dødsdømte. Dovre vil falle. Selv har jeg lenge påpekt at dette er både en sannsynlig utvikling og fullt mulig å gjøre noe med. Ingenting er enklere enn å doble en fraflyttingskommunes folketall. Det eneste som kreves er penger. Men politikken har trukket i motsatt retning. Opp gjennom årene har Innlandets storbyer styrket seg da de er hjemstedene til de største institusjonene og det meste av byråkratiet. Lillehammer har også hatt glede av den sterke veksten i nærliggende hyttekommuner som Øyer og Fåvang. Ingen på Stortinget er i dag villige til å bla opp de nødvendige milliarder som skal til for å få Nord-Gudbrandsdalen til å blomstre igjen. Ikke en eneste Stortingsrepresentant.
En annen faktor er at landbrukspolitikken har satset på strukturrasjonalisering. Selv har jeg anbefalt en satsing på småbruk fremfor stordrift, men det motsatte har skjedd. Faktum er at Innlandet er det fylket som har hatt sterkest rasjonalisering av sin landbrukssektor i senere år:
Turismen i Nord-Gudbrandsdalen er i vekst, men har mye mer å gå på. Denne ukas togulykke på Nordlandsbanen viser med all tydelighet at togreiser i Norge, som jo er fantastisk flotte, kan utvikles videre. Et bedre togtilbud vil spesielt hjelpe der kollektivtilbudet er som svakest. Heldigvis er hjelp på vei. Regjeringen har nå en storsatsing på gang for å bedre jernbanen. Dessverre kommer hjelpen her for sent og er for smått til å berge Nord-Gudbrandsdalen..
Oppsummert vil mange si at det er et håpløst prosjekt å berge disse kommunene. Men som økonom må jeg si at du får det du vil ha av bygdeutvikling bare du er villig til å bruke penger. Da jeg vokste opp, var Bjørvika i Oslo havn et av landets verste og farligste strøk. Etter at man, med stort og smått, har puttet hundre milliarder kroner i denne bittelille del av Oslo, har kvadratmeterprisen på de siste nybygg av boliger nærmet seg 300 000 kroner.
Du skal være rimelig naiv for å ikke se at dette kunne vi ha fått til hvor som helst i Norge – så også i Gudbrandsdalen. Men si det som det er. Storsamfunnet vil ikke hindre at Dovre faller. Ingen rikspolitikere vil satse milliardbeløp i Gudbrandsdalen. Oslo derimot er privilegert. Snart skal det investeres nye hundre milliarder i fjordbyen til hovedstaden. Du skal ikke se bort ifra at overnevnte prisrekord snart ryker.
Spør deg selv: Hvor vil du kjøpe bolig? Der politikerne lar milliardene hagle, eller der lokalsamfunnet tappes for ressurser?
I mellomtiden vil Dovre falle. Garantert. Det er kun et spørsmål om tid.
I det storsamfunnet sørger for at lysene i skolebyggene slukkes, vil de som bor der bebreides hånlig av hovedstadens eliter at det er deres skyld. At de får for få barn. At ingen vil bo der. At bygda deres er lite attraktiv for nordmenn flest. Det ruinerende fall i eiendomspriser de har i vente må de bære selv. Milliardene i eiendomsverdier, som er deres farsarv, og som de ønsker å gi videre til kommende generasjoner, vil sakte, men sikkert fordunste. Elitene som flytter inn i nye luksusboliger i Bjørvika fortjener derimot all gevinst av verdistigningen på sine statssubsidierte boliger. Helt skattefritt.
Denne urettferdighet er det lite folk i Lom og Skjåk kan gjøre noe med. Det nytter ikke å klage. Ingen hjelp å få på Stortinget. Det er bare å innse at livet er urettferdig.
Men det er på tide at innbyggerne i denne vakreste del av Gudbrandsdalen reiser seg, retter ryggen og sier ifra at nei, Gudbrandsdalen er et av verdens fineste områder, men har blitt kastet til ulvene av de herskende klasser. Vi andre får bare prøve å være stolte av at det var på vår vakt at så skjedde.
Motsatt av det våre forfedre fryktet var det ikke ytre fiender som skulle sikre Dovres fall.