En vakker ettermiddag hvor jeg surret mellom reolene på matbutikken, kom det en eldre dame skridende mot meg.
– Jeg er opprinnelig fra Kroatia. Dere nordmenn skulle bare visst hvor mye bedre livet ble med Euro etter at Kroatia tok den i bruk (fra i fjor av).
I dag har vi en fritt flytende kronekurs, hvis verdi blir stadig viktigere for norsk økonomi. Jo større vår samhandel, våre migrasjoner og våre investeringer blir med et EU som har forvokst seg siden sekelskiftet, desto mer følsom blir norsk økonomi for kronekursens svingninger.
Frontfagsmodellen, hvor den valutafølsomme industrien skal sette rammene for lønnsoppgjøret, sikrer også at store deler av arbeidslivet – også lønningene i offentlig sektor – skal bestemmes av lønnsomheten i industrien. En lønnsomhet som i sin tur er helt avhengig av kronekursens vandringer.
Og vandre gjør vår kjære krone. Krona har falt uventet mye etter at Norges Bank begynte å sette opp renta i 2021. Den motsatte utvikling av det jeg spådde. Men i mangel av noe bedre er det fortsatt renteforskjeller som forblir hovedargumentet for å spå kronekursens vei videre. Vi som tror på en sterkere kronekurs i år antar at etter hvert som Den europeiske sentralbanken kutter rentene, uten at Norges Bank følger på, så vil krona sakte, men sikkert, styrke seg. Styrke seg forhåpentligvis nok til at også Norges Bank kan sette rentene sine noe ned. Men hvem vet hvordan det går?
Det å gjøre vår penge- og finanspolitikk og dermed folks levevilkår helt avhengig av kronekursens herjinger er imidlertid ikke noe som en gang ligner på ‘ansvarlig økonomisk politikk’. Det å gjøre rentepolitikken avhengig av en uforutsigbar krone må kunne kalles hasardspill, ikke trygg styring.
Er det finansiell stabilitet du er ute etter, er det åpenbart at vi bør endre valutaregime. Vi kunne ha knyttet krona til euro, og sluppet denne type gambling hvor vi tvinges til selvpisking med rentevåpenet hver gang valutahandlere spiller oss et puss, og kjører krona den ene eller andre veien.
En fastkurs til Euro vil spare folk for noe vekslingskostnader, men viktigst av alt: redusere usikkerheten om kronekursen!
I dette årtusen har krona vært vesentlig mer volatil enn Euroen. En kronerisiko som trolig hindrer investeringer på tvers av landegrensene i næringsliv og husholdninger. Europeere kvier seg for å ta jobb i Norge når det er så usikkert hva de kan få utbetalt ferdig omvekslet til hjemlandets valuta.
Det er noe rart med å se krona vår svinge som den gjør, med en fallende tendens gjennom årene. Vi har uante mengder med valutareserver, og enorme overskudd på driftsbalansen. Kingdom of Norway er en av verdens beste kreditter med en velrespektert sentralbanksjef, den eminente Ida Wolden Bache.
Verden må oppfattes som urettvis av ekspertene i sentralbanken. I dag har vi en klar positiv renteforskjell til euroen uten at krona styrker seg nevneverdig, nesten som om vi var et u-land. Selv om det ikke var noen gode innenlandske argumenter for å sette opp renta i desember følte trolig sentralbanksjefen at renta måtte opp for i hvert fall å prøve å styrke krona vår. Måtte bare prøve.
Skrekkscenarioet må være at lønnsoppgjørene i år gir skyhøye tillegg som følge av fjorårets fall i kronekursen, med nye rentehopp til høsten der sentralbankens redningsmenn febrilsk forsøker å få inflasjonen ned. Kanskje de dyre lønnsoppgjørene kommer rett før vi av en eller annen grunn skulle få en kollaps i oljeprisene, som drar krona ned uansett hvor mye renta settes opp? Et usannsynlig, men ikke helt utenkelig scenario.
Det er en merkelig passivitet når statsministeren sier på NHOs årskonferanse:
–Jeg håper kronekursen stabiliserer seg. Men det er tross alt hyggelig at vår statsminister har et fromt håp om at den økonomiske politikken er fornuftig.
Eller når Sjeføkonom Øystein Dørum i NHO lar det bli med å konstatere:
–Kronekursen er en hodepine for sentralbanken.
Hva med en fornuftig kronekurs? Insha’Allah!
Norsk næringsliv er i endring, hvor industrien utgjør en stadig mindre del av arbeidsmarkedet. I tidligere år kunne vi devaluere (eller la kronekursen falle) når industrien hadde avsetningsvansker. I dag er imidlertid langt flere innsatsfaktorer enn før importerte. I dette årtusen har antall utlendinger i norsk arbeidsliv økt med 390 000. Til sammenligning har antall nordmenn i arbeid gått opp med bare 30 000. Mange frykter at Norge skal bli for avhengig av importert arbeidskraft, men vi er der allerede. Har lenge vært der.
I figur 2 ser vi at antall ansatte i den skjermede næringsmiddelindustrien holder seg stabil. En forbausende sterk utvikling for et segment som har blitt offer for strukturrasjonalisering. All annen industri har dessverre en markert tilbakegang og utgjør nå bare 170 000 sjeler, eller knappe 6 prosent av det totale antall sysselsatte i Norge. Tenk bare på hvor mange utenlandske sykepleiere, og ulike andre spesialister, som ville fått et bedre liv med en stabil krone. Norsk næringsliv er blitt voksen nok til å klare seg uten videre devaluering, eller depresiering, av krona.
Et siste poeng er at inflasjonsmålet uansett må endres. Ja, rentehopp demper prisveksten blant annet ved at mange ellers sunne bedrifter nå går i vifta. Avsetningsvansker som følge av dyrere kreditt gir i vinter opphørssalg på kjøpesentrene, oppsigelser og lavere anbudspriser fra entreprenører. Men grusingen av boligbyggingen i dag, i en situasjon med sterk befolkningsvekst, er dømt til å gi oss skyhøy vekst i leieprisene for boliger i årene fremover. Mer om det her.
Hvis det å devaluere er som ‘å pisse i buksa’ må vår rentepolitikk nå kunne kalles ‘å fise i skjørtet’. Noe som i sin tur leder til spørsmålet: Hvis det hverken er klokt å devaluere, all den tid det skader tilgangen på utenlandsk arbeidskraft, eller heve renta med knusende effekt på boligbyggerne, hva skal vi da med en selvstendig rentesetting?
Jeg skal ikke kritisere noen av de briljante økonomene i Norges Bank, NHO eller Finansdepartement. Det har seg kanskje bare slik at tiden i Europa for små sentralbanker som prøver å sette renta etter veksten i landets konsumprisindeks er forbi?
Der jeg nå i dyrtida vandrer rundt i butikkhyllene er det heller ikke fritt for at jeg tenker på at kanskje noe av markedsmakten til alle matvaregrossister også ville bli mindre hvis kronekursen ble låst til euro. Volatilitet i kronekursen er en handelsbarriere. En overgang til euro-tilknytning vil i så fall også kunne gi direkte bidrag til lavere prisvekst. Næringsministeren er inne på noe når han hevder at det norske dagligvaremarkedet er attraktivt for utenlandske handelsgiganter.
Vi får se om vi merker noe til det, når og hvis den tid måtte komme da vi legger det særnorske rentevåpenet på hylla for godt.