-Det er meg mot røkla! Var et ordtak fra da jeg vokste opp i Groruddalen, når du sto alene mot alle andre.
Norge har et inflasjonsmål som tilsynelatende er stabilt, men som stadig nye krav til økonomien vår. Målet på 2 prosent blir stadig strammere. I hvert fall i den delen av Målet som omhandler hva inflasjonen eksklusiv husleier utgjør. Denne ‘Røkla-inflasjonen’ er den inflasjonen som tillates i resten av økonomien når husleieveksten har tatt sitt.
Oppsplittingen mellom husleier vs. alt annet (;Røkla) gir mening da husleier lever litt sitt eget liv, drevet av boligpolitikk, demografisk utvikling, inntektsvekst og tilgang på boliger. Utleiemarkedet vårt er i utgangspunktet langt mindre i størrelse enn i andre land. Derfor kan små økninger i etterspørselen etter bolig gi hopp i husleiene, som i sin tur slår med stor kraft inn i den samlede konsumprisindeks (KPI). Både for totalen og for kjerneinflasjonen.
Nå for tida er det sterk vekst i inntekter og nettoinnvandring til gamlelandet. I en situasjon med lite nybygging av boliger gir denne kombinasjonen av etterspørselsimpulser sterk vekst i husleiene i Norge.
Det er lett å regne på. Husleier er den største enkelte komponent i KPI med en vekt på om lag 20 prosent. Hvis husleiene skulle stige 5 prosent, spises det halve av inflasjonsmålet opp. Mitt ‘Røklamål’ ; det som er igjen til alt annet, blir da ett prosentpoeng. Blir husleieveksten 10 prosent, spises hele Målet opp. Det er da ikke rom for prisstigning på andre goder hvis inflasjonsmålet skal oppnås.
Blir husleieveksten 15 prosent må alt annet i gjennomsnitt falle med ett prosentpoeng i pris, hvis da inflasjonsmålet på 2 prosent skal overholdes.
Spania, som har sett noe av den samme type jo-jo svingninger i sine boliginvesteringer i tidligere år som det Norge opplever i disse dager, har nå en husleievekst på 15-20 prosent i de største byene. Det er bare å glede seg, for nå blir det snart også her hjemme ‘vanlig folks tur’ til å kjenne på de makroøkonomiske virkningene av systematisk boligmangel. Vi kan få spansk husleievekst allerede i 2025.
Figuren viser at Røklamålet har gradvis vært fallende siden 2016. Den falt mye ved inngangen til 2018, fordi inflasjonsmålet da ble satt ned fra 2,5 til 2,0 prosent – uten endringer i husleienes vekstrater. Legg merke til at for årene 2016-2017 var husleieveksten lavere enn (inflasjons)Målet, noe som ga rom for høyere konsumprisvekst for alt annet.
I de siste år har Røklamålet svinnet hen i takt med at husleieveksten har tatt seg opp:
For resten av økonomien tillates nå bare det halve prisvekst av hva en kunne tillate seg i 2016-17.
I en viss forstand kan en si at inflasjonsmålet blir stadig strammere for alle andre sektorer av økonomien enn utleie av boliger. Fortsetter husleiene å stige stadig raskere, vil denne trenden kunne fortsette helt til 2-prosent målet tvinger resten av økonomien over i deflasjon. Et vippepunkt som altså inntreffer i det husleieveksten når 10 prosent.
Dette har enorme konsekvenser for lønnsoppgjørene fremover. Hvis produktivitetsveksten holder seg konstant over tid, vil mulighetsrommet for lønnstillegg bli stadig mindre hvis Røklamålet svinner hen.
Alternativt får vi bare ta ut husleien fra beregningen av veksten i husholdningenes utgifter. Vi kan ta i bruk den konsumprisindeks som brukes for sammenligninger mellom europeiske land, den harmoniserte indeks, hvor husleier utelates.
Men uansett om det er tolkingen av dagens inflasjonsmålinger, eller selve indikatoren som må byttes ut, må det endringer til.
Der er bare ingen økonomisk fornuft i å tviholde på dagens system hvis Røklamålet fortsetter å svinne hen.
Dette må vel alle være enig i, eller det på nytt meg mot røkla?