Nylig kom jeg tilbake fra Surnadals Sparebanks Næringslivskonferanse. Et godt sted å starte det nye år, takket være sparebankens entusiaster med Liv Dalsegg i spissen.
En skulle tro at det å møtes blir mindre viktig nå i internettalderen, men i virkeligheten er det tvert om. Nettopp fordi vi sitter klistret til en eller annen skjerm det meste av dagen, fortapt i fysisk isolasjon, har vi et økende behov for å delta i sosiale arenaer hvor det er muligheter for å lære hverandre bedre å kjenne. Snakke sammen rett og slett.
Mange småmøter og dagsseminarer er blitt overflødige i internettalderen, men mennesket er fortsatt et sosialt dyr. Det er ikke minst viktig for bankfolk å møte sine kunder. Som regel er det viktigste usikkerhetsmomentet i en små-bedrift menneskene som jobber der. Og nettopp for at bankfolk skal kunne få gjøre seg opp en oppfatning om bedriftslederne de låner ut bygdefolkets innskuddsmidler til, er det viktig å treffes i sosiale sammenhenger.
Næringskonferanser fyller et tomrom i vår hektiske hverdag. Også nedgangen for lokalforeninger, hvor Lions, Rotary og det lokale bondelag får stadig færre medlemmer, tilsier et økt behov for konferanser.
Politikerne kan også ha økende nytte av slike konferanser. I dag skal det meste av anbudskonkurranser og annen dialog med myndighetene preges av formaliteter. Det kan være farlig å holde noe annet enn den strengeste disiplin når du kommunisere elektronisk med kommunen.
Informasjonsdirektører og konsulenter gjør mye godt i hverdagen, men skaper også større avstand mellom politikerne og befolkningen. Deilig er det for politikere av alle slag å høre litt hva som skjer, i taler, men også uformelt. Gjerne over et godt måltid mat. Kanskje ordføreren også får en ny idé?
Sist men ikke minst er medias deltagelse en kritisk ingrediens i en vellykket konferanse. Både for å skape blest om arrangementet, men også for å bidra. Der det er pressefolk skjerper talere, arrangører og publikum seg. Alle gjør sitt ytterste for å gjøre et godt inntrykk..
Noe av det unike med Surnadalskonferansen er at de dekker hele bygdesamfunnet, ikke bare direktørsjiktet. Jeg reiser over hele Norge, på mange konferanser, men det er få som gir ungdommen like mye plass som Surnadalskonferansen gjør. Her har andre arrangører mye å lære. For hva annet har næringslivet som langsiktig satsingsområde enn ungdom?
Selv snakket jeg rett før lunsj, nok en gang om scenarioet “de syv magre år”, som Eika Gruppen utarbeidet i fjor høst i samarbeid med Statistisk sentralbyrå. En æra som starter med 2016, det kineserne kaller Apens år. Et år som normalt skal preges av omveltninger, store suksesser og minst like store fiaskoer, hvis du tror på kinesisk astrologi, da.
Eva Joly kom inn som et frisk pust fra det store utland. Uten manus eller plansjer engasjerte hun forsamlingen med en gjennomgang av pan-europeiske utfordringer. Spesielt for oss som står utenfor EU var det svært nyttig og fascinerende å høre hennes vurderinger. Fikk meg til å tenke over hvor lite vi i det daglige følger med i våre nabolands skjebner.
Etter lunsj var det et hel-vilt foredrag om næringsutvikling på Halsa, en typisk norsk fraflyttingsbygd med et stort, men uforløst potensiale. Makter ikke Halsa å fornye seg, står det i hvert fall ikke på den entusiastiske næringslivsjefen, Tormod Ellingsen, som på en humørfylt måte ga oss alle en innføring i utkantkommunenes utfordringer.
Mer sindig var en gammel kjenning av konferansieren, den alltids velartikulerte Ove Snuruås, som fortalte om utfordringer og omstillinger i fiske- og oljebyen Kristiansund. I disse tider var det naturlig nok fiskeriene som var håpet for næringslivseksperten Helge Hegerberg. Uansett: Kystfolk er vant til at været, OG KONJUNKTURENE, ja, det skifter.
Årets ærespris gikk til Lars Løseth, som har vært med å bygge en av landets største kjøpesenterkjeder, AMFI. Nå trapper han ned til fordel for Ove Skrøvseth, som holdt foredrag på Næringstreffet kvelden før. Et foredrag hvor AMFIs imponerende historie ble fortalt.
Ikke alle vet at det riksdekkende AMFI-kjeden drives fra Surnadal. Egentlig ikke så unaturlig. Internett gir jo muligheter til å drifte en dyktig administrasjon langt borte fra Aker Brygge. Arbeidskraften er stabil, og der vi i Oslo flyr i nettopp den type møter internett har overflødiggjort, hindres man fra slik sløseri ved å bo i distriktene.
AMFI-kjedens suksess har tydeligvis inspirerte lokalbanken. Nå i sterk vekst, også i storbyene, henter Surnadal Sparebank i løpet av våren mer egenkapital i markedet. Dette for å kunne vokse videre med en forventet høy avkastning, i landbaserte satsinger som banken har god erfaring med.
Jeg vært med på Surnadalskonferansen mange ganger, slik jeg også har deltatt på næringskonferanser rundt omkring i Eika-land. Innholdet i disse konferansene har kanskje ikke endret seg så mye med årene, men deres rolle har avgjort blitt viktigere. Viktigere enn før, den gang da møteplassene var flere, og folk ikke var slaver av sine PC-skjermer.
I gamle dager sa man at en god sparebank ikke burde drive med for mye næringslivsvirksomhet som ikke kunne sees fra det lokale kirketårn. I internettalderen hvor suksess ofte krever at selv små lokale bedrifter satser i markeder langt unna, er det imidlertid slik at bankene bør være med på ferden. Lokalbankene bør være med på og hjelpe det lokale næringslivet til å realisere sine nasjonale ambisjoner.
I disse tider, hvor oljebransjen sliter og storbankene har nok med seg selv, blir faktisk næringslivet i distriktene avhengige av ambisiøse sparebanker. Alt som kan sees fra det lokale kirketårn bør ha kontakt med den lokale sparebank! Gjerne en sparebank med en like fremoverlent banksjef som Surnadal har i Allan Troelsen.
Bankene og bygdene har i dag et symbiotisk forhold. Storbankenes utfordringer gjør at de naturlig nok trekker inn kredittlinjer til lokalt næringsliv for å konsentrere seg om storkundemarkedene sine. Det gir både muligheter og farer for de 74 Eika-bankene. Bankene må kjenne sin begrensning. De skal være ved kundens side, og jordmor for de gode investeringsidéer, men unngå å bli et sosialkontor for bedrifter som havner i uføre. Gjerne følge de beste kundene med på ferden langt, langt unna kirketårnet, men aldri glemme at lokalbankens eksistensberettigelse er å hjelpe lokalsamfunnet til vekst og fremgang!