På mine gamle dager har jeg blitt fascinert av politisk filosofi og hvordan det kan anvendes på aktuelle utviklingstrekk. I hovedsak har jeg sett på:
- De edle ville
- Den vestlige, nyliberale og kapitalistiske sfære
- Den marxistiske, etter hvert marxist-leninistiske verdensorden
- Tradisjonsbærerne
Midt-Østen er et fint område å tre disse firkanta boksene ned på. Palestinere, kurdere og andre undertrykte minoriteter kan ansees for å være ‘edle vilde’ hvis rettigheter fratas av min gruppe 2:
OSS!
Vi som lever i liberale, vestlige samfunn tar det for gitt at vi kan kjøpe opp, og ellers ta oss til rette hvor enn vi vil. Palestinerne er ofre for denne type tenking. Mer ‘trail of tears’, enn villige kontrakter mellom likeverdige parter, javel, men Israel, Gulf-statene og USA ser alle på markedsøkonomiske verktøy som en måte å ta over regionen på. Legg merke til at det å være ‘edel-vild’ ikke betyr mangel på intellekt eller utdanning. Utallige palestinere jobber i dag som leger, ingeniører og andre eksperter over alt på kloden – så også i Norge. Men deres land røves. Her lider palestinere samme skjebne som kurdere.
Naturlig nok får denne type utvikling sin motreaksjon. Hegel tenkte på samfunnsutviklingen som en ikke-lineær prosess. Samfunn utvikler seg i rykk og napp. Store endringer, avler sin motreaksjon som flo skaper grunnlaget for fjære. Og der den vestlige flodbølge feier over verden skaper den sine motreaksjoner.
Marx tok dette tankeskjemaet i bruk der han spådde at samfunn ville utvikle seg i et slikt sikksakk mønster, men drevet av endringer i produksjonsforholdene. Overgang fra primærnæringer til industri, og derifra til fellesløsninger av type sosialisme/kommunisme var alle samfunns skjebne.
Iran, Afghanistan og andre tradisjonsrike samfunn ville det annerledes. Iran er et teokrati hvor ledelsen nekter befolkningen frihet og materielle goder i håp om at religiøse tradisjoner skal kunne videreføres til fremtidige generasjoner. Komikk oppstår der norske diplomater/u-hjelpsarbeidere prøver å få slike religiøse ledere til å satse på økonomiske reformer og kvinnefrigjøring mot at mullahene mottar norske u-hjelpspenger.
De religiøse humrer i skjegget, putter pengene i egen lomme og sender skandinavene hjem med uforrettet sak. Da sønnen til den åndelige iranske leder Khameini nå i helgen ble sprengt i filler med sin pappa, en pode som var helligere enn de aller helligste, så satt han på en formue på 30 milliarder kroner. Godt gjort for en mann som aldri har tatt i en hammer eller annet arbeidsverktøy.
Så hva skjer nå?
Spør du Hegel ville han nok ha sagt at fremtiden blir et iransk nytt regime som blir bestående litt av hver av de gamle. Shahen styrte Iran med jernhånd som en nær alliert av USA i årene 1953-79. Ayatollahenes stadig mer restriktive samfunn har regjert siden. Som en god hegelianer vil jeg tippe at vi får en blanding av disse to æraene en eller gang i fremtiden. Både shahen og ayatollahene var gjennomkorrupte, så her blir det neppe noen bedring.
Trolig vil en slik fremtid måtte innebære at Iran slutter å være en trussel mot sine naboer. Slutter å true USA (store satan), Storbritannia (lille satan) og de vantroe jødene med utslettelse. Da slipper mullahene nok å måtte lide under dagens strenge sanksjoner.
Det betyr ikke at Iran blir vestlig i ett og alt, men det går neppe tilbake til å bli et like blodtørstig, totalitært regime som det var under Khameini.
Iranere fleste er høyt utdannede og stolte av sin sofistikerte kultur. Mange føler seg rett og slett som verdens beste folkeslag! Selv under den strenge Khameinis styre var Iran formelt sett et demokrati. Riktignok med kandidater som måtte godkjennes av presteskapet.
På 1990-tallet hadde jeg en kunde som måtte sparke halvparten av sine ansatte. Dette var en teknologi-bedrift hvor halvparten av de ansatte var iranere. Administrerende direktør betrodde til meg at han helst ville sparke alle nordmennene da iranerne var klart dyktigere, men ble pålagt av styret å sparke alle de fremmede. Ja, det var tider det. En æra da nordmenn hadde privilegier, men med tap av økonomisk effektivitet som resultat. Den gang vi var mer tradisjonsbærere enn vi er i dag.
En viktig erkjennelse av en slik observasjon er at vi nordmenn ikke bør blande oss bort i dette. Iran har mer enn nok akademikere og verdensvante diplomater. Iranere flest ser på oss nordmenn som bondeknøler uten nødvendige utdanning eller relevante kunnskaper. I mitt tilfelle en treffende kritikk!
Dette vil ta tid. Irans nye ledere må velges, få prøve seg , og kanskje forkastes og erstattes av nye, før systemet setter seg. Irans presteskap har bare vært igjennom ett lederskifte i løpet av sine 47 år. Ingen må bli overrasket om dette tar tid.
I mellomtiden får vi leve med usikkerheten, akkurat som Hegel (1770-1831) gjorde. Også han levde i tumultrike tider.
Forvirrende blir det!