Skattekommisjonen skal lage et optimalt skattesystem. Premisset for skattekommisjonen er at staten skal:
– ta imot like mange trygdemottagere fra utlandet som i dag
– ha samme innkjøp fra utlandet som i dag
– ha samme arbeidsinnvandring som i dag
I en viss forstand er nedsettelse av denne kommisjon et heroisk forsøk på å forsvare dagens Status Quo.
Men dette kan umulig være noen fornuftig tilnærming til offentlig økonomi. Produksjon av tjenester knyttet til fengselsvesen, undervisning, helse og forsvar kan alle få en langt høyere importandel enn det har i dag. Og jo høyere importandel det offentlig konsum får, desto mindre press vil en ny økning i offentlige utgifter ha i arbeidsmarkedet. Flyktningmottak, skoler, sykehus, gamle hjem og fengsler kan bygges i utlandet. Da vil man ta i bruk utenlandsk arbeidskraft og redusere etterspørselen etter norsk arbeidskraft.
Her trengs en liten redegjørelse. Skatter og renter brukes til å å regulere temperaturen i økonomien. Det å holde inflasjonstrykket på et passelig nivå ved å sikre at arbeidsmarkedet ikke overbelastes. Eller som vi som lærte det på Blindern-skolen: Skattene må ‘rydde realøkonomisk rom’ for aktivitetene til den offentlige sektor. Og skulle det offentlige øke sin pengebruk for mye uten å skatte det inn, med inflasjonspress som resultat, da må Norges Bank dempe presset på arbeidsmarkedet ved å heve renten. På samme måte som Norges Bank må kutte renten, hvis skattene er så høye at arbeidsledigheten blir for stor.
Norge velger også å hente til landet en rekke nye trygdemottagere. Drøye 10 000 mennesker hentes til Norges for familiegjenforening hvert år. En enorm belastning på offentlige budsjetter. De har også krav på sin pro-ratiske andel av Oljefondet, tre millioner kroner per hode. En formuesoverføring på 30 milliarder kroner. Tenk om sosialister hadde vært like rause med våre egne fattige!
Reduksjon av, eller forbud mot, familiegjenforening er en annen måte å redusere trykket på en av våre mest overbelastede sektorer: helse- og omsorgsektoren. Samt redusere behovet for skatteøkninger og rentehopp.
Utover det å produsere mer utenlands, og ta inn færre trygdede, er arbeidsinnvandring en alternativ måte å dempe inflasjonspresset på. Skulle vi ønske å produsere like mye av tjenestene i offentlig sektor innenlands (eller mer) som før, kan dette produseres av innvandrere på korte arbeidstidskontrakter i Norge. Type utenlandske fagarbeidere, eller au pairer, som jobber lange dager noen få år hvor de bor i Norge, hvoretter de sendes tilbake til sine hjemland. Noen vil rynke på nesen av denne type arbeidsmarked fordi det smaker av rå utnytting av arbeidskraften til arbeidsfolk. Men intet sier at vi trenger å betale dem dårlig. Fagrørsla liker å kalle au pairer for ‘vestkant-slaveri’, men det offentlige kan kompensere de unge jentene fyrstelig. Hvor mye arbeidsinnvandring vi bør ha, og hvor mye vi skal betale dem per time, er altså to uavhengige spørsmål.
Skattekommisjonen er en tapt til å fortelle befolkningen at våre kollektive valg av offentlig produksjon, og hvordan den skapes, vil være bestemmende for hva slags skatteinntekter som må inndrives. Jo flere trygdemottagere vi henter til Norge, desto høyere må skattenivået være.
Vi er et kapitalrikt, aldrende samfunn med et systematisk økende behov for nær sagt alle typer velferdstjenester. Med enorme hauger av utenlands valuta i ulike fond er det ingen grunn til å tvinge produksjonen av disse tjenestene å måtte gjøres av nordmenn innenfor landets grenser. Og jo mer kreative vi blir i å ta resten av verden i bruk for produksjonen av offentlige tjenester, desto lavere skattenivå trenger vi.
I min ungdom var Status Quo et populært, men elendig rockeband. For Skattekommisjonen er det også et trist utgangspunkt å bevare det som endres bør.