Det har blitt meg fortalt at for mange år siden, på dagen etter at den nye finansminister overtok nøklene til sitt kontor fra sin avtroppende rival, hadde han en melding til sine mektige byråkrater.
-Jeg vet hvor fornuftig det er å innføre statlige boligskatter. Dere trenger ikke fortelle meg om det. Men uansett hvor mye dere maser, så er og blir det politisk umulig! Så ikke foreslå slikt så lenge jeg er finansminister.
Slik var det ikke før i et land langt, langt borte. På midten av 1800-tallet kjempet den amerikanske økonom og politiker Henry George frem idéen om at nær all skatt burde være eiendomsskatt.
Samfunnet er best tjent med å stimulere deg til å jobbe så mye du ønsker uanfektet av et skatte- og trygdesystem som i sum ofte bidrar til å redusere folks arbeidsvilje. Bedre er det da å skatte eiendommer, slik at en kan lette på inntektsskatt og arbeidsgiveravgift.
Som nevnt så betyr ikke inntektskatten noe for arbeidstilbudet til folk som Erling Braut Haaland, en ballettdanserinne i verdensklasse, eller en musiker som elsker det han holder på med. De jobber og står på så mye de orker for å nå sine mål i livet, helt uanfektet av skattenivået.
Men skattesatser kan bety en god del for alle som jobber med ting de strengt tatt ikke liker, men som de føler de må gjøre for å skaffe seg en levevei. Eller en trygdet som vurderer om han skal ta sjansen på en jobb.
En norsk arbeider, som skal skaffe seg en hundrings i økt kjøpekraft ved å jobbe overtid, må tjene inn det mangedobbelte til sin arbeidsgiver ettersom arbeidsgiveravgift, bedriftenes overskuddsskatt og ikke minst hans egen personlig skatt, først må betales. Alt dette må betales, før han får gleden av å kjøpe goder som både har særavgifter og er momsbelagte.
Folk som får redusert skatt vil imidlertid ikke nødvendigvis velge å jobbe mer, fordi det oppstår både en inntekts- og en substitusjonseffekt ved å kutte skattene på lavinntektsgrupper. Riktignok blir det mer lønnsomt å droppe fritid, og ta noen ekstravakter på sykehuset når skatten på arbeid går ned. Men jo rikere vi blir, desto mer fritid vil de fleste av oss ønske oss likevel. I hvert fall de av oss som jobber for å leve, ikke lever for å jobbe.
Men hvordan overbevise velgerne om at det er klokt å legge økt vekt på eiendomsskatter og mindre skatt på lønn?
En kunne ta i bruk Monopol som pedagogisk verktøy for å overbevise velgere om hvor fornuftig det er å redusere inntektsskatter, men heller øke eiendomsskatter. Brettspillet stammer fra en enklere versjon som ble brukt i undervisningsformål på Wharton Universitetet i USA på 1800-tallet. Den het da ‘The Landlords Game’.
Et spill hvor du gikk rundt brettet med din figur og betalte husleie hvor hen du landet, men fikk litt penger (lønn) når du passerte Start. Små og store hendelser kunne inntreffe under livets gang (bøter, eller dine hus og hoteller brenner), men driveren av din suksess var hvor mye eiendom du eide. Akkurat som med dagens Monopolspill var leiene i The Landlords Game satt så høye i forhold til det lille du får når du passerte Start at du gikk raskt konkurs hvis du brukte livet på å leie uten å eie en eneste eiendom.
Laksemilliardær Gustav Witzøe har også et poeng når han sier at boliger nær offentlige maktsentra nyter godt av en grunnrente, som ikke skyldes annet enn beliggenheten til Storting, regjering, departementer og ulike tilsyn. Ikke helt ulik det laksemilliardærene får glede av ved lokaliseringen av sine konsesjoner. Vi som bor nær Karl Johan lever like godt av våre boliger som lakselordene gjør av fjordene de plasserer merdene sine i.
En arbeids- og skattefri gevinst tilfaller også alle boligeiere i Oslo som følge av det nye regjeringskvartalet til 50 milliarder kroner, og liknende bygg, som jo bidrar til økte boligpriser i sentrale strøk av hovedstaden.
Selv har jeg tenkt å pensjonere meg i en leilighet til om lag 10 millioner kroner i Oslo Sentrum. En leilighet som antas å stige med om lag 5 prosent per år så lenge jeg lever. Denne halve millionen pro anno blir en slags skattefri tilleggspensjon. Penger jeg ikke har gjort meg fortjent til. Men skitt au, som jeg sa det før: Er det ikke deilig at livet er urettferdig?
Ved å kreve inn det som i praksis blir en grunnrenteskatt for eiendom, kunne en også jevne ut formue og inntekter mellom by og land fordi boligprisene i sentrale strøk som oftest er langt høyere enn de er i distriktene.
Marx var ikke så opptatt av eiendomsskatter, selv om han så på fordelingen av jord som urettferdig. Høye eiendomsskatter ville svekke behovet for det han mente var de langt viktigere inntektsskattene, som var et bedre verktøy for å bøte på problemet med utnyttelse av arbeidere.
I dag lever georgisme i beste velgående i deler av USA. Florida har lave inntektsskatter, men høye eiendomsskatter, noe som får høyinntektsgrupper, med mange kreative sjeler, til å flokke seg til denne solfylte delstaten. Ønsker Norge å få til det samme, kan en øke eiendomsskattene og heller redusere skatt på arbeidsinntekter.
Et alternativ, eller tillegg, kunne være å ha en gevinstbeskatning. Skulle boligen din stige mer enn inflasjonen, kan du måtte skatte av dette overskuddet som om det var kapitalinntekt. Da ville en også få gjort noe med den urettferdighet at bolig, som kjøpes for å pusses opp, kun med hensikt på videre salg, i dag gir en skattefri inntekt.
Ingen samfunnsøkonom som har satt seg inn i saken, blir overrasket av å lese disse ord. De fleste av oss har i årevis kjempet for at man burde skatte eiendom hardere og arbeidskraften mindre.
Boligeiere er tross alt av de som tjener mest på store politistyrker som kan beskytte deres eiendomsrett. Blir det krig i Europa kan utenlandske gjestearbeidere bare reise hjem. Boligeieren kan derimot ikke pakke sammen sin enebolig og stikke av gårde. Derfor blir han helt avhengig av at kriger vinnes. Et argument for at boligeiere bør skatte mer enn de som leier, da de har mer å tape ved tyveri og krigsutbrudd enn leietagere har. Med et sterkt behov for at det offentlige bruker midler til å beskytte deres eiendommer og utvikle nabolagene de har investert i.
Det vi har savnet er en norsk George på Stortinget. En politiker som kan kringkaste med stor iver hvor fornuftig en slik omlegging av skattesystemet ville være. Eller kanskje savner vi en Winston Churchill?
Her er hans storslagne forsvar av en foreslått økning i eiendomsskatten:
Roads are made, streets are made, services are improved, electric light turns night into day, water is brought from reservoirs a hundred miles off in the mountains – and all he while the landlord sits still. Everyone of those improvements is effected by the labour and the cost of other people and the taxpayers. To not one of these improvements does the land monopolist, as land monopolist, contribute, and by everyone of them the value of the land is enhanced.
Litt merkelig er det å se at vår egen finansminister Trygve Slagsvold Vedum (2021-25), som var motstander av både økte eiendomsskatter og arveavgift, trykker salige Henry George til sitt bryst i argumentasjonen for skattlegging av globale internettleverandører, samt tilbydere av sosiale medier. Dette i en kronikk i selveste Financial Times på nyåret 2025. Her bruker han samme argument som George, og Witzøe hadde for skattelegging av eiendom i sentrale strøk, nemlig at globale persondata er en grunnrente som tilhører alle. Et forslag som støttes av en lang rekke fattige land som kunne ha god bruk for inntektene fra digitale skatter på det som i hovedsak er amerikanske og kinesiske konsern.
Imidlertid er dette en dårlig idé sett med norske briller, da markedsverdien på våre enorme investeringer i disse selskapene vil falle hvis deres inntekter skattes hardere globalt. Nok en gang må vi se på hva slike utspill måtte koste den norske stat før vi lanserer dem på den internasjonale arena.
Vedum spiller her rollen som en verdensborger, ikke en som forsvarer særnorske økonomiske interesser. Noe han kunne ha gjort hvis han holdt seg innaskjærs, og heller foreslått en georgiansk eiendomsskatt i gamlelandet for å finansiere lavere skatt på norsk arbeidskraft.