Ved årtusenskiftet gikk jeg stolt og glad på jobb i Oljefondet. Dette var en tid da alle trodde på The Washington Consensus. En tid med sterke statsfinanser i Europa og USA, og et næringsliv fylt av stor teknologisk optimisme, med feiringer av nye internettsatsinger i media nærmest på daglig basis. Vi ansatte fikk reise jorda rundt og treffe de beste økonomer for å lære mer om denne vidunderlige verden. Reisekostnadene spilte liten rolle da vi den gang forvaltet flere hundre milliarder kroner.
Idéen med å bygge opp et slikt fond var å spare opp for fremtidige generasjoner, og tilføre avkastningen (i reelle termer) på en kontrollert måte til det norske samfunn. Store svingninger i oljeprisen, og dermed i statens inntekter, skulle ikke få forstyrre Olas og Karis daglige liv.
Man lagde derfor en handlingsregel for bruken av oljepenger, hvor bare 4 prosent av Oljefondets saldo skulle kunne tas i bruk i et normalår for norsk økonomi.
Målet med oljepengene var å unngå å forandre for mye, for raskt, men å bedre levestandarden til nordmenn gradvis over tid. Helt i tråd med den første Stortingsmelding om oljesektorens rolle i det norske samfunn i 1974 – å gi oss et ‘kvalitativt bedre samfunn’. Eldgamle norske tradisjoner og bosetningsmønster som var truet av oljeæraen, måtte bevares i burkiansk ånd. I alle år har norske eliter vært redde for at befolkningen skulle ende opp desillusjonert og uten røtter til vår kultur, slik det også beskrives av DKM, ved det å ende opp som rikinger, men i et iskaldt hav av egoistisk kalkulasjon.
Bruken av Oljefondets midler hadde en tilleggsoppgave; det å stabilisere konjunkturene ved å bruke mer av fondets midler i dårlige tider, men til gjengjeld holde pengebruken på et lavere nivå enn normalt i gode år for næringsliv og husholdninger. Dette rundt en stigende trend, da bruken av oljepenger kunne gradvis økes i takt med verdistigningen til Oljefondet.
I årene 2001-2026 ga da også statsbudsjettets fiskale impuls en positiv tilførsel til innenlandsk etterspørsel på om lag 0,4 prosent av BNP per år, skal en tro beregninger fra Finansdepartementet.
En handlingsregel som skulle defineres som en prosentuell andel av Oljefondets saldo ved inngangen til året. I min tid var det altså 4 prosent av fondet, men er siden redusert til 3 prosent, da ekspertene, som beregner slikt, nå forventer lavere avkastning på våre sparemidler i utlandet enn de gjorde da handlingsregelen ble innført.
Men både tilførselen av, og avkastningen på, oljepenger har vært høyere enn ventet. I skrivende stund ventes Oljefondet å vokse med 1 000 milliarder kroner per år for resten av 2020-tallet.
Plasseringen av midlene skulle i sin helhet være i utlandet, nettopp for å ikke påvirke planene til norske bedrifter for mye. Et skille som har blitt stadig vanskeligere med årene. Oljefondet kan ikke investere i en norsk brusfabrikk, men putter gladelig pengene i en utenlandsk konkurrent som står fritt til å kjøpe opp sin norske rival. Jo mer integrert norske bedrifter blir i verdensøkonomien, desto mer diffust – og problematisk – blir dette skillet mellom inn- og utland.
Samtidig som vi bygger opp Oljefondet, så øker statens pensjonsforpliktelser kraftig. I året 2000 nådde børsen en topp, men med krakk og kaos i påfølgende år. Det uten at statens pensjonsforpliktelser gikk ned. Denne asymmetrien ved nye sjokk blir stadig mer ubehagelig jo mer vi blåser opp begge sider av statens finansielle balanser.
En mulighet til å gjøre noe med denne sårbarhet er altså å dele ut noe av Oljefondets midler, men samtidig redusere folks forventede pensjoner og trygder.
Pengene som husholdningene mottar, kan alternativt settes inn på en egen spesiell pensjonskonto i innbyggernes foretrukne livselskap på den samme betingelse som vi har i Oljefondet: Alle midlene må plasseres i utlandet. Men en slik overføring vil kreve en sosial kontrakt mellom individer og stat som tar for seg:
Hvor mye, og hvorfor penger skal overføres, samt hvilke krav en kan med rimelighet stille til innbyggernes vandel etter at de har fått pengene?
Betingelser kan settes på bruken av disse midlene for eksempel ved at de inndras ved alvorlig kriminalitet. Ved overgrep og stump vold mot andre borgere kan offeret få midler fra pensjonskontoen til overgriperen. Sånn får vi også økt straffen ved alvorlige forbrytelser, og hjulpet ofrene bedre enn det vi gjør i dag.
Motsatt kan en belønne innsats som samfunnet setter pris på. De vernepliktige og arbeidere i Frivilligheten mister både lønn og pensjon ved sin gjerning. Kanskje også mødre burde få økt sitt ekstra pensjonsinnskudd som følge av at de føder barn?
Der hvor Locke mente at vi alle er mini-guder med eiendomsrett til vår produksjon, vil den moderne vri være å si at vi er mini-oligarker med rett til å selv kunne ta hånd om vår andel av oljepengene, all den tid den må regnes for å være en Lotto-gevinst, og derfor fordeles noenlunde pro rata.
En kunne også gjøre avsetningene til slike spesielle, private pensjonskontoer avhengige av konjunkturene. I konjunkturelle toppår for Oljefondet kan en sette av midler direkte i disse private sparekassene. Tross alt spiller det kanskje ikke så stor rolle om hvordan man holder tilbake på pengebruken:
- finanspolitikken kan holdes stram
- eller om avsetningene til private pensjonskonto økes
Det viktigste for finstyringen av konjunkturbildet er at pengene ikke kommer i omløp umiddelbart, med tiltakende inflasjonspress i de årene hvor arbeidsmarkedet er særskilt stramt. Det er mindre viktig om det er private eller offentlige bankkonto midlene står på.
Noen vil si at det å individualisere pensjonssparingen på denne måte er å overlate for mye ansvar til den enkelte. Det statlige pensjonssystemet er også noe av limet som binder vår multietniske befolkning sammen. Andre vil si at det å kunne ta på seg et større ansvar for sin egen alderdom, er et spørsmål om frihet. Frihet under ansvar.
Dette kan jo gå helt galt for noen og enhver. Folk har ikke bare forskjellige arbeidsevner og vilje til å jobbe, men de har også ulike ønsker om hvor raskt de ønsker å fortære sin formue. Vi økonomer ynder å si at folk har forskjellige preferanser for når de ønsker å ta pengene i bruk, som om de hadde ulike diskonteringsrater for fremtidig konsum. Og stort sett har folk flest langt høyere diskonteringsrater enn staten har. Med andre ord vil de fleste av oss ønske å bruke mer i dag, og dermed spare mindre til fremtiden, enn staten gjør på våre vegne. Det hender at jeg er på besøk i dagens Oljefond. Det er en imponerende gjeng som under Norges Banks beskyttende vinger investerer i enhver krik og krok av verden for å maksimere avkastningen på våre felles sparemidler.