Da den aldrende president Jimmy Carter, han som i sin tid forhandlet frem oppretting av ambassader mellom Kina og USA, besøkte Beijing for siste gang i 2015, var det ingen kinesiske toppledere som møtte opp i hans avskjedsbankett. En klar melding om hvor lite Kina brydde seg om å bevare gode relasjoner med Washington. Og hvor lite de brydde seg om liberale verdier og det vi i vesten vil definere som allmenne menneskerettigheter, som Carter var en banebrytende forkjemper for.
Samme år feiret man imidlertid statsbesøket av Zimbabwes despotiske leder Robert Mugabe, en mann med titusenvis av liv på samvittigheten. Selveste Xi Jinping holdt en varm middagstale til ære for sin afrikanske gjest.
Siden den gang har Kina vært klare på at alle globale forhandlinger skjer mellom to likeverdige parter, med to systemer for politikk og samfunnsliv som for alltid kommer til å være forskjellige.
Kinas time var kommet. Aldri mer nr. 2 på den globale rangstige for geopolitisk makt. Nå ble det realpolitikk, og ikke kampen for menneskerettigheter definert av USA, som kom til å gjelde.
USA og Kina har siden den gang vært låst i en geopolitikk konkurranse, som på overflaten har vært økonomisk, men som dreier vel så mye seg om hva slags verden menneskeheten skal få leve i: Kommunistisk, under kinesisk ledelse, eller en liberal verdensorden dominert av USA og amerikanske interesser. Den tredje sfære er Europa, Russland og Midt-Østen. En sfære dominert av et EU som ikke helt vet hva det vil bli.
Mange i Norge lurer seg selv til å tro at menyen er større enn dette. Men sorry, enten er du på lag med Donald Trumps USA, eller så heier du på Xi Jinpings nasjonalistiske versjon av et kommunistisk paradis. Ellers får vi si oss fornøyd med å klamre også til EUs skjørtekanter. Også vi her hjemme må trolig bli realpolitikere, og ikke blande oss unødig inn i andre lands utfordringer. Det blir tøft nok å forsvare norske interesser i de tre sfærers tidsalder.
Rivaliseringen slår også ut i global handel og finans. Der vi tidligere i hovedsak var opptatt av å høste de gevinster vi fikk ved friest mulig handel mellom land, er stormaktene i økende grad opptatt av å bedre sin driftsbalanse mot utlandet og sikre seg produksjonsmuligheter for fremtidens næringer. Spesielt de man måtte trenge i krig.
Dagens handelskonflikter har dype historiske røtter. Adam Smiths Wealth of Nations kom i en æra, på slutten av 1700-tallet, hvor merkantilismen preget verdensøkonomien. Merkantilismen var troen på at det var om å gjøre å bygge seg opp størst mulig formue i gull. Slik ble et land mektig. Ja, det var som om selve målet med den økonomiske aktiviteten ble å ha størst mulige reserver av gull. Hvilket jo var avgjørende for blant annet krigføring i en æra med leiesoldater som skulle ha klekkelig betalt.
Smith påpekte at mengden oppstablete gullbarrer ikke var noe fornuftig mål på rikdom. Heller tvert imot kunne et land som ikke var villig til å holde handelsunderskudd av og til ikke fullt ut spesialisere seg på den type aktiviteter som den var god på, og heller importere det den manglet.
Handelsbalansen var ikke det viktigste. Essensen var at land konsentrerte seg om å gjøre det de var best på og handlet med hverandre slik at stordrift ble mulig. Økonomen Ricardo skulle generalisere denne tenking ved å påpeke at selv om et land var best i alt, var det tjent med å legge ned den virksomheten hvor forspranget til konkurrerende land var minst og konsentrere seg om å lage det landet hadde størst forsprang i å produsere. Et land måtte utnytte sine ‘komparative fortrinn’ som det så fint het.
Et mye brukt eksempel på den tid var handelen med vin (eller annen mat som ikke man kunne lage i England og lin (eller andre tekstiler). Det viktige var at fikk til eksport av det man var god på. Portugal kunne på sin side levere vin til britiske butikker og serveringssteder og bruke de pundene som de fikk i betaling for sine drikkevarer til å betale for britiske tekstiler.
Denne tro på at utenrikshandelens saldo ikke var så viktig, kom tidvis på prøve i perioder med krig, kriser og der landene måtte miste sin kredittverdighet. Selv i Ricardos tid lot handelen med vin og lin seg kun opprettholde takket være Portugals rike tilganger på stjålet Søramerikansk sølv. Vineksporten fra Portugal var jo langt mindre enn landets tekstilimport.
Merkantilismen kryper nå tilbake i vår tids økonomiske politikk, all den tid nasjonalisme og geopolitikk nok en gang vokser frem. En vet jo aldri når uhellet inntreffer, så det har alltid vært god takt og tone i finansdepartementene å ønske seg en viss mengde valutareserver, drevet frem av overskudd på handelsbalansen. Reserver som aldri kunne bli store nok, da en aldri kunne vite hvor mye man måtte trenge ved neste konflikt. Og nå som det er økt fare for storkriger ønsker de fleste land å styrke handelsbalansen. Det er som en av Trumps rådgivere sa det:
–We are all mercantilists now!
I senere år har Kina brukt utenrikshandelen som en måte å unngå å reformere sin egen økonomi. Dels fordi deres egen husholdninger spinker og sparer for å kunne håndtere enorme tap de har lidt på boligspekulasjon, men også fordi Det kinesiske kommunistparti bruker sine valutareserver som våpen i en ideologisk krig med vesten. Kina har i realiteten vendt tilbake til merkantilistiske ideer om at makt og militærstyrke er avhengig av å ha størst mulig valutareserver, selv om de formelt heier på frihandel. Vel vitende om at de alltid kan vinne frem på globale markeder der de får lov til å dumpe varene sine.
Kina har i dag om lag en tredjedel av verdens industriproduksjon, men ønsker seg mer. Derfor subsidieres industriens vekst og utvikling av det offentlige. Andre land må da beskytte sine egne industrier der de måtte være truet av den skarpe kinesiske konkurransen. Enten ved å ty til tollsatser, handelshindringer eller subsidier.
Europa er i en mellomstilling mellom de to rivaliserende stormaktene. Der EU satser på frihandel og en selvstendig sentralbank – med et heroisk lavt inflasjonsmål på 2,0 prosent- lar de imidlertid overskuddene i utenrikshandelen ese ut til amerikanernes store irritasjon.
Verstingen har vært den tyske regjeringen som har nektet å ta i bruk landets spareoverskudd. Den har inntil nylig ønsket seg balanse i offentlige budsjetter. Det til tross for rikelig tilgang på billige innenlandske sparemidler. Selv tyske økonomer påpeker at også dette ligner mer på 1600- og 1700-tallets merkantilisme enn på en moderne, fornuftig økonomisk politikk. Tyskere, kinesere og nordmenn har det til felles av vi liker å suge utbytte fra andre folkeslag.
Den nye tyske regjeringen har lovet å komme i sving med et gigantisk forsvarsløft og ny vilje til å investere tungt i moderniseringen av det som med årene har blitt en teknologisk akterutseilt tysk økonomi. Det skal brukes opptil 10 000 milliarder kroner over en periode på 12 år på forsvar og realinvesteringer i Tyskland. Skeptikerne er imidlertid mange når det gjelder implementeringen av disse luftige planer. De har hørt det før, uten at så mye skjedde. Amerikanerne, med Trump som sjef, er lei av å vente og sier at nok er nok. Handelsoverskuddene Kina og Tyskland har med USA må ned.
En kan se på verdenshandelen som en allmenning, nærmest som et frodig jorde. En gresslette som nå er nedbeitet. Skal gresset få lov til å gro, og verdenshandelen bli sunn i igjen, må alle eksporttunge land, så også Norge, gjøre mer for å stimulere innenlandsk etterspørsel og droppe sine subsidietunge eksportsatsinger.
Dette fordi det alltid er et samspill mellom land, når vi diskuterer internasjonal handel og finans. For eksempel er det ikke godt å legge skylda på et land for å ha importoverskudd, da en like gjerne kan si at landene med eksportoverskudd (som Norge) burde brukt mer penger innenlands, med økt import som resultat, slik at handelsbalansene kunne utjevnes. I senere år har europeerne latt det motsatte skje:
USAs voksende proteksjonisme blir ikke borte etter at Trump gir seg som president. Tollsatsene kan sees på som et forsvar for den stakkars amerikaner som føler seg truet av frihandelens forrykende krefter. Og i makro som USAs forsøk på å få litt betalt for at landet er villig til å holde store underskudd i utenrikshandelen.
Oppsummert er vi trolig på vei mot at den nordlige halvkule deles inn i tre sfærer. Et hyperkapitalistisk USA, et nasjonal-kommunistisk Kina, og et Europa som er i støpeskjeen. En verden hvor tollsatser forblir høye.
En trøst er at det rentene i mange land, og da spesielt i Europa, trolig blir langt lavere enn tidligere antatt. Europa må jo finne en balanse i sin hverdag som ikke er avhengig av gigantiske eksportoverskudd, og da spesielt mot USA. Med for svake statsfinanser til å satse på skattelette, må rentene i Den europeiske sentralbanken holdes lave.
Forfatteren George Orwell skrev i 1948, romanen ‘1984’. Bakgrunnsteppet var den gangen noe som ligner på det vi har i dag med sfærer i storpolitikken eller i romanen:
Oceania: som innebefatter de store engelsktalende landene anført av USA
EurAsia: som omfatter Europa og landene som engang utgjorde Sovjet Unionen
Øst-Asia: som består av Kina, Japan, Korea og det som i dag er ASEAN-landene
Nok en gang forsvarer Orwell sitt rykte som en av verdens mest profetiske forfattere. Og skulle jeg gjette på hvordan han ville analysert samfunnene våre ville han naturlig nok hatt lite til overs for kommunistene i Beijing eller Putins Russland.
Trolig ville Orwell ha argumentert for å kjempe for et Europa med frie og blomstrende demokratier. Samt kjent seg igjen i en æra hvor europeiske sivilisasjoner er truet av ytre fiender. På sett og vis var han en burkiansk forsvarer av europeiske tradisjoner. Hans beste bok ‘Animal Farm’ viser da også hvor ille det kan gå ved maktvakuum som måtte oppstå på toppen av samfunnet.
Norge må bare tilpasse seg denne farlige verden som best det kan. Vi er i hovedsak en råvareprodusent som svinger med den globale økonomis flo og fjære. Blir tollsatsene på norsk laks for høye i USA, får vi skipe dem et annet sted, om enn til noe lavere pris. Det avgjørende for oss er at verdensøkonomien som helhet ikke kneler. At allmenningen – verdenshandelen – består.
I dag huskes Carter som en idealistisk president, som forsøkte å gjøre verden til et bedre sted. Men han ansees også for å ha vært naiv i troen på at milde gaver, fred i Midt-Østen og avståelse av Panama-kanalen ville gjøre verden tryggere. Han forsto ikke at en amerikansk president har et imperium å forsvare. En maktsfære som Trump insisterer må inkludere Grønland.
Kampen om verdensmakten har alltid vært brutal. En kamp som Norge også kommer til å bli tvunget til å delta i.